Feature - Fanny F. Overgaard

Vi må gjøre noe gøy i sommer, sier venninnen min. Det har vært så kjedelig de siste årene, og vi trenger å gjøre noe gøy. Dessuten blir Oslo så overopphetet på sommeren, og det er høyst nødvendig å komme seg bort. Hun forteller om en festival som holdes i Norges beste natur, som kan gi oss en pause fra asfaltjungelens kvelertak. Vi pakker en altfor stor tursekk og tar turen til Monument.

Foto: Clemens Wildschut / @cle.f.wphotography

Den altfor tunge tursekken er så tung at jeg så vidt klarer å reise meg opp fra t-banesetet når jeg skal gå av. Det er nesten litt flaut, så jeg snerper sammen ansiktsuttrykket slik at det ser ut som at ”Dette er superenkelt. Herregud, ikke tenk på meg. Jeg sliter ikke i det hele tatt”. Ikke så rart, da både telt, sovepose og liggeunderlag må med, samt alt av småting man trenger for å sove ute i tre netter.

Monuments ene scene er bygget som en lavvo i tremateriale. Foto: Clemens Wildschut / @cle.f.wphotography

En nyskapende teknomusikkplattform

Jeg hadde aldri hørt om denne festivalen før venninnen min ringte meg denne mørke søndagen i januar og ønsket å dra. Jeg er ikke et nei-menneske, så uten å nøle sa jeg ja til å bli med. Det ble enda mer fristende da beskrivelsen lød ”Monument er en nyskapende teknomusikkplattform”. Siden det blir endel pop og listepop ellers i ulike sammenhenger, er det deilig å høre på litt tekno mellom slagene.

Den koseligste stien som leder til festivalplassen. Foto: Clemens Wildschut / @cle.f.wphotography

Den første festivalsommeren

Etter en lang og rar tid (for oss alle) var det deilig å endelig kunne dra på festival igjen. Likevel har den rare tiden satt preg. Jeg er litt reddere for folk, og holder meg gjerne tett med de jeg kjenner godt. Kanskje ikke så rart når man så og si ikke har snakket med fremmede på noen år. Jeg får også den fremragende følelsen av hjemmelengsel når jeg er langt borte fra hjemme. Den følelsen er litt sterkere nå enn den var før.

Selv om jeg kunne kjenne på ubehagelige følelser til tider, var Monument et fint sted å starte den første festivalsommeren etter korona. Man fikk rom til å være for seg selv (obviously, vi er nordmenn, who am i kidding). Samtidig var det en stor åpenhet for å starte samtaler med fremmede. Vi hadde musikken til felles, og vi hadde kommet hit for å oppleve den sammen. Vi danset iherdig sammen og snakket gjerne om hvor bra akkurat denne sangen var, eller hvilken artist vi gledet oss til å høre. Bålplassene ble tent på kveldene da det begynte å bli kaldt. Det åpnet opp for både store og små samtaler mens vi satt og varmet oss ved ilden.

Hangout på festivalplassen. Foto: Clemens Wildschut / @cle.f.wphotography

Dans uten sko, det er best! Foto: Clemens Wildschut / @cle.f.wphotography

Lite, men koselig

Området vi befant oss i var ikke særlig stort, noe som var veldig deilig. Hvem er vel ikke lei av å miste alle vennene sine på festival og bruke hundre år på å finne dem? Det var kun én scene, og derfor trengte vi ikke bekymre oss for å miste hverandre.

Vi var omringet av norsk natur, akkompagnert av behagelige lyder fra høyttalerne som om vi befant oss i en boble under vann. Det var ikke et ukjent fenomen å ta av seg skoene og danse barfot i gresset, noe jeg selvfølgelig også prøvde. Hippie-vibber deluxe – jeg vet. Det var ikke en eneste Coca Cola å finne til dagen derpå. Det du dog kunne få var en kald matcha kombucha te, som fungerte som en god nummer to. Jeg kunne sette pris på dedikasjonen til det naturlige. Det var virkelig som å være i en annen verden enn asfalterte Oslo, akkurat som vi ville. En verden der det meste du kan tenke deg hadde en twist av hippie.

Utsikten fra teltplassen. Foto: Clemens Wildschut / @cle.f.wphotography

Dans, dans, dans

Etterhvert som mørket la seg ble musikken mer og mer intens. Flere folk tok plassen på dansegulvet og turene til baren ble hyppigere. Det var ikke vanskelig å legge merke til den faste gjengen som danset som gale foran ved høyttalerne. Det var en allmenn følelse av at man kunne slippe seg helt løs, og at alt kroppen hadde bært på kunne utløses her. Etter to eller ti øl sendte jeg meg selv på oppdrag mot høyttalerne i retning den danseglade gjengen. Jeg danset meg gjennom mengden og prikket en av dem på skulderen:

”I love your vibe!”

Vi snakket litt, og han forteller at han og vennene er fra Nederland. Han er fotograf for ulike musikkarrangementer, og heldig nok tar han bilder på eget initiativ på denne festivalen. Jeg spurte pent om å få bruke dem til denne artikkelen og det er de du ser på nå. Før jeg danset meg videre kan det være jeg ba han om å tørke overleppen sin, forså å gi han en snus. Det var bare min måte å si ”velkommen til Norge” på.