Redaksjonens Spotify Wrapped

Artikkel - Redaksjonen

Illustrasjon: Fanny Overgaard / PRESSET.

I tradisjon tro markerer Spotify igjen musikkåret som det alltid gledes til. Det er mange ulike grunner til å dele sin Spotify Wrapped: skryte, skryte, skyte, eller bare mate nysgjerrige, hemmelige beundrere. Uansett hvilken grunn, har vi i redaksjonen null skam og deler vår Wrapped med hodet hevet… Eller? Få innblikk i våre musikalske hemmeligheter og døm i vei!

Fanny Overgaard: Et år preget av e-moll og remixer av TikToks «resonance»

Om jeg så skulle vært den lykkeligste personen på jorda ville jeg likevel hørt på triste sanger. Sånn er det. Null bestemmelseskraft der, og egentlig bare øret som sier “ja, ja, ja!” Jeg skulle komme over Bay Ledges i Weekly-lista mi en dag i mars, og umiddelbart bli hektet. Hadde aldri hørt om ham før, men gikk inn på fyren, og likte hver eneste sang, kanskje fire-fem stykker av dem. Og det skjer aldri. Den kvelden satt jeg med knust hjerte og Bay Legdes som om og om igjen, fire hundre ganger, sang: “it’s so hard to watch you walk awaaaaay”. Ellers var jeg, som alle andre i år, stor fan av sangen “Resonance” (av Home) og alle dens mange remixer. Det er umulig å gjøre den sangen stygg. Fortsatt obsessed.

Idunn Nonstad: et år preget av slavisk repetisjon

Ja, hva kan jeg egentlig si? Jeg har en tendens til å falle inn i et spor og slavisk høre på den samme musikken på repeat. Hvis jeg først har peilet meg inn på en artist kan det gå ukesvis før jeg hører på noe annet (om ikke noen tvinger meg). Et par år tilbake var det Queen som dominerte året, mens i fjor var det Chris Holsten. I år har jeg funnet tilbake til Karpe. Det er egentlig litt rart å skrive «funnet tilbake til» også, for jeg var aldri den som hørte på originale Karpe. Denne kjærligheten traff meg ikke før på videregående og Heisann Montebello, før den gikk i hi et par år og ikke våknet ordentlig før Omar Sheriff krøp inn i ørekanalene mine. Jeg kan huske øyeblikket som virkelig tente ilden for året 2023 som om det var i går. En sommernatt på Kulturhuset og (Åh)Tåmy Tåmy har vært på repeat inni hodet mitt siden. Hvis jeg ikke hører på noe er det ofte den som spiller av seg selv. Sjokkerende nok er den bare på tredjeplass av mine mest hørte låter, men det tror jeg kan forklares med at den ligger et stykke ned på This is Karpe. Og før noen shamer meg for å høre på oppsamlingen Spotify har lagd så har jeg aldri likt å lage spillelister. Jeg hører egentlig bare på det som er på en liste, så når jeg slipper å lete etter de sangene jeg trenger for å komme meg gjennom dagen sier jeg ja takk! Og hvis noen lurte så hører jeg selvfølgelig denne listen også (nesten) slavisk fra start til slutt, med unntak når jeg har dårlig tid og vil høre alle favorittene mine slag i slag. Er det på tide å slutte å snakke om Karpe nå? Isah er min mini Karpe og jeg gleder meg som et lite barn på julaften til å se han spille i Operaen i januar (jeg syns selvfølgelig han skal ta med seg Karpe som overraskelsesgjest). The Weekend trenger man ikke si mye om, han har vel hatt et chokehold på oss alle siden Fifty Shades?! Adele, hva kan man si om henne? Stemmen hennes er melankolsk, dyp og klok. Jeg vet mange ikke liker 30, men en mørk høstdag er det deilig for et skilsmissebarn å høre en mors kamp gjennom et av de vanskeligste valgene en tar som forelder. Creds skal hun også ha for å ha stått opp mot Spotify og krevd at albumet hennes ikke automatisk skulle spilles av i tilfeldig rekkefølge (som var normen) og nektet å gi dem rettigheter hvis hun ikke fikk viljen sin. Hun er grunnen til at jeg slavisk kan høre på spillelister og album i akkurat den rekkefølgen de er tenkt (og da naturlig nok starte å synge neste sang i hodet før den jeg hører på er ferdig).  Og hvis noen lurte; ja, jeg hørte på Karpe da jeg skrev dette.

Hanna c. Nes:

a year of slowly becoming your dad

After seeing the 4K remastered version of Jonathan Demme’s seminal concert film Stop Making Sense (1984), Talking Heads had a firm chokehold on my Spotify habits as I tried to relive my mother’s youth (sorry Robin). If you saw me doing my best David Byrne dance in Grünerløkka while listening to “Making Flippy Floppy”, noyoudidnot. 2023 was truly a throwback year, with Prince’s “Erotic City” soundtracking my IMK power walks (catch me on the 2nd floor xox) and a lot of Stevie Nicks’ style yearning (if you cross me, I will do this). David Bowie and Jessie Ware are return top artists, the former a constant in my listening habits (his discography vast and varied) and the latter being the current reigning queen of disco revival (pure aural sex). I’m still mad Ware’s That! Feels! Good! didn’t get its rightly deserved laurels this year. Our first and fifth place songs are unfortunately the curse of being a performer. Listening to the same tracks over and over again out of my fear of fucking up onstage has led to the past two years’ Wrapped being more like Warped (David McCallum’s The Edge was the sample Snoop and Dr Dre used for The Next Episode - absolute banger!).

Andrea K. L. Lauritzen: Et år som ikke gjennspeiles av spotify

Jeg annerkjenner ikke meg selv som en løgner og jeg har ikke tenkt til å bli en nå. Derfor må jeg innrømme at jeg var skuffet. Skuffet over flere ting, men mest skuffet over meg selv. På tross av lignende skuffelse i fjor og et løfte om at det skulle bli bedre i år har jeg ikke klart å innfri. Likevel skal jeg forsvare dette og det lover jeg å gjøre rakrygget. Veronica på første, NP, we love, hadde en “slags kjærlighetssorg” i vinter, she got me through. Benjamin, jeg vet det er kleit å bli sammen med en fan, men jeg lover å være chill! Johnny boy vi har vært i cahoots lenge. Doja, IDK. Taylor har lært meg om karma i år, det er alt jeg har å si. Så, favorittlåter… 1-4 er på treningslista, jeg liker dem, men ikke nok til dette! Stephen Sanchez you just come and find me. Alt i alt kan jeg forstå lista, men jeg anerkjenner den ikke som mitt barn. Den gjenspeiler ikke det jeg har hørt på. Mitt eneste bevis (vet jeg ikke om er et bevis i det hele tatt) er at jeg har lyttet til 1640 ulike artister og 98 ulike sjangere and this ain’t it!

Oskar Haugen: Et år med mye av det forventede samme

2023 som musikkår har for meg vært veldig likt som de to siste årene. Kpop-grupper på topp, hvor eneste forskjellen er hvem som er med på topp 5. I år tok gruppen LE SSERAFIM topp-plassen for meg. Jeg har fulgt gruppa siden de debuterte i mai i fjor, og 2023 har virkelig vært deres år. Albumet deres “UNFORGIVEN” var på repeat gjennom hele sommeren, spesielt sangen “Eve, Psyche & The Bluebeard’s wife”. STAYC har holdt tredjeplassen min både i fjor og i år, da jeg alltid finner tilbake til EP-ene deres “STAYDOM” og “STEREOTYPE”. TWICE tok førsteplassen min i fjor, men i år har de ikke kommet med mye ny musikk, men de har vært på turné mesteparten av året (fikk vært å sett dem i London!). Dreamcatcher har alltid vært en gruppe jeg har likt, da den rock-inspirerte musikken deres er utrolig unikt. Unntaket som ikke faller innenfor Kpop er Joji, som har vært på en av topp 5 plassene mine siden han slapp det lo-fi- og R&B-inspirerte albumet sitt, “BALLADS 1”. Som musikkår, har 2023 vært veldig likt 2022, som også var veldig likt 2021. Siden pandemien har jeg forsvunnet ned i hullet som er den koreanske musikkindustrien, hvor popgruppene ofte tar toppen, men indie- og R&B-artistene får alltid sin plass i spillelistene mine (shoutout BIBI, msftz og Nahee). Artistene og musikken har jeg blitt veldig glad i, og de jeg hører på fortsetter å komme med god musikk. Jeg antar at 2024 kommer til å bli veldig likt som i år, men med andre grupper og artister på topplassene.

Emma s. Nordhus: digital pacemaker

Året for sterke følelser og virkelighetsflukt er straks forbi. På ene siden har jeg girl in red som toppartist. Jeg lo høyt da det ble klart, for joa jeg hoppet greit ut på dypet i det skeive datingbassenget i år - selv om det må understrekes at norske Marie Ulven produserer sårt treffende musikk for alle. Likevel: ironisk? Definitivt. Og ironien skal ytterligere ha det til at låta hennes . (du leser riktig: et punktum) var den mest spilte etter at jeg ble dumpa av en mann i vår. I forlengelse av nevnte brudd brukte jeg mye tid på TikTok, hvor jeg lammet kjærlighetssorgen samtidig som jeg ble forelsket i Fred again.. - igjen - som jeg allerede hadde lyttet til siden Marea (we’ve lost dancing) fra -21. Kan på en måte si at jeg ble gjennopplivet med elektronisk puls, for Flume gjorde et sterkt comeback sammen med atmosfæriske Tame Impala i samme periode. Deilige, drømmeaktige toner og bass som fikk livets rytme i takt igjen, omså kunstig i begynnelsen. Musikalsk pacemaker. TikTok ga meg også METAMORPHOSIS av INTERWORLD, og The Spins av Mac Miller og Empire of the Sun ga meg energiboost hver eneste morgen, samt kan jeg selvsikkert kåre den til årets beste låt å gå til. Undercover Martyn av Two Door Cinema Club var forøvrig et desperat forsøk på å gå tilbake til en bedre tid i 2010, så ikke legg for mye i det. Alt i alt har det digitale, deriblant den elektroniske musikken vært en stor støtte i år, som også antall minutter poengterer. Takk Spotify - kommer faktura i Pasientsky?