Det er desember. Jeg vet… Jeg fikk også sjokk da jeg blid og fornøyd åpnet kalenderen, bare for å se at det ikke var mer enn noen få dager igjen før også dette året hadde sett sine siste timer fordufte.

Da jeg satt der med mobilen i hånda begynte jeg å tenke over året som har gått. Som den nostalgi-elskende sjelen jeg er åpnet jeg bildealbumet for å ta et blikk på hva jeg egentlig har gjort i år. For det kan føles ut som året har passert i et vindkast, men jeg har jo faktisk klart å fylle dette vindkastet med ganske mye forskjellig skulle det vise seg.

Utleverende som jeg er (egentlig bare når jeg selv vil og helst når ingen jeg kjenner ser på) skal jeg gi et bittelite innblikk av hva de siste 12 månedene, 52 ukene og 365 dagene har inneholdt for min del. Siden jeg snart er 30 og gen z uansett elsker alt millenials har gjort før dem tar jeg sjansen på å presentere dette ved hjelp av collager. Det kommer sikkert til å bli trendy i løpet av 2024-25 uansett.

Dette er tolv nøye utvalgte øyeblikk, et fra hver måned av dette året. Jeg har forøvrig tatt 4448 bilder og videoer på nåværende tidspunkt, noe jeg er nødt å drøfte ved en senere anledning.

7. lei av regn, 8. trene til fjellløp, 9. dobbelregnbue i Tromsø før fjelløp, 10. endelig er bilen ferdig på verksted etter 6 måneder, 11. begynner å føle meg litt flink på å fikse egne negler, 12. klippet lugg… igjen

Hva er tid?

Min første tanke etter å ha gått igjennom fotobanken er “æææ, jeg lever et kuratert liv fanget i en selfiekarussel”. Den andre er “faen, jeg så bra ut ass”. Samtidig kan jeg garantere at jeg på gjelden tidspunkt sannsynligvis tenkte at jeg så ut som en sliten golden retriver som ble forlatt på Mæcern for 10 år siden. Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene om det. Grunnen? Kanskje fordi man ikke husker de små nyansene som preget livet i øyeblikket bildet ble tatt.

Eller kanskje fordi at tanken på å gå tilbake alltid er å gå tilbake til noe kjent? Isteden for å fortsette å leve i den konstante usikkerheten fremtiden bringer. Når jeg kommer til den tredje tanken begynner jeg å bli noe mer rasjonell og filosofisk og tenker at livet inneholder mer enn jeg tror, og hvis jeg savner øyeblikkene så mye, burde jeg bli flinkere på å ta vare på de alle - gode som vonde. Det er dette som er livet. 2023 har vart i en evighet når jeg ser alt som har skjedd og alt jeg har gått igjennom på bare ett år.

Tid. Et merkelig konsept vi mennesker har funnet opp, men som vi likevel er bunnet av, akkurat som tyngdekraften. Et ømt punkt for de fleste av oss. Som unge var tiden langsom og alt tok for lang tid. Skoledagen var lang, dagene frem til julaften tok aldri slutt og venten på sommerferien som aldri kom. Plutselig en dag våkner man opp helt uten å merke det, og tiden har tatt en 180 og fullstending endret natur. Faen, så fort den tiden går, det var jo sommer forrige uke, hvordan er det alt oktober?

Kvartslivskrise?

I år blir jeg 30 år. Jeg gruer meg og hater det litt, og mamma sier jeg har trettiårskrise, yay… (Min faktiske reaksjon var som en fjorten åring: åhh mamma det er teit). I min familie blir de aller fleste over 90 år, og det betyr at det er gode sjanser for at jeg og skal leve ganske lenge. Uansett er gjennomsnittlig levealder i Norge ca 84 år for kvinner. Det betyr at jeg kan satse på at jeg har rundt to tredjedeler igjen. Det betyr at alt jeg har gjort så langt i livet rekker jeg å gjøre to ganger til. Barnehage, barneskole, ungdomsskole, videregående, folkehøyskole, bibelskole, reise, flytte, jobbe, flytte igjen, begynne på studier, slutte på studier, flytte på nytt, få ny jobb, få meg samboer, bachelor, samlivsbrudd, flytte igjen… Master, ny kjæreste og nytt brudd. Dette er jo bare en brødsmule av det livet faktisk har inneholdt så langt. Så, kanskje alt egentlig handler om perpektiv? Hva er vår oppfatning av tid?

La meg ta et lite eksperiment. Hvis du setter deg ned, tar opp mobiltelefonen, går på kamerarullen og blar deg gjennom alle bildene dine fra i år. Alle tekstmeldingene du har sendt. Alle mailene du har fått, alle memene du har likt, alle TikTokene du har delt. Deretter la oss ta steget ut av telefonen.

Hva med alle måltidene du har spist, alle skrittene du har tatt, alle stedene du har gått på do, alle menneskene du har møtt, alle de flau øyeblikkene du skulle ønske du kunne glemme (som gir deg et lite snev av angst), alle sangene du har lyttet til og alle latterne du har delt. Hvis du virkelig tenker over hva dette året har innebåret av oppturer, nedturer og vanlige hverdager, går tiden egentlig så fort som vi forteller oss selv?

Det handler om perspektiv

Jeg tror alt handler om perspektiv. Livet er kanskje kort, men det er også ganske langt. Det handler bare om hvordan du ser det. Vi glemmer kanskje alt for mye av det vi har gjort, sett og fått til.

Et spørsmål mange ofte blir stilt er: “hvor er du om fem år?”. Jeg vil tørre å påstå at når de fleste av oss svarer på det spørsmålet er vi høyst urealistiske og alt for ydmyke i forhold til hva som faktisk kan skje i løpet av fem år. Vi har fremdeles mye tid, så hva er poenget med å stresse? Hvis vi føler at vi har så lite av denne dyrebare tiden hvorfor stresse den vekk? Stress får jo i hvert fall tiden til å gå fort! Så, trettiårskrise eller ei, hvem vet hvor vi er om ett år!