Artikkel - Magnus Biringvad

Dette tiåret har vært eksepsjonelt når det kommer til kvaliteten på filmer. Vi er i en gullalder av måten historiefortelling blir praktisert der unike stemmer fra over hele verden blir hørt. Nye innovasjoner innenfor teknologi har gitt oss en ny måte å fortelle historier på. Digitale filmkameraer har stadig økt i kvalitet som har gjort filmproduksjoner enklere og billigere, streamingtjenester finansierer filmer få studioer vil ha, internett og sosiale medier har skapt et nytt format for promotering, filmfestivalene har økt i kvantitet og landegrensene er mer åpne enn noensinne. Det har vært et tiår der praksiser bak kameraet har blitt eksponert og store Hollywood giganter har falt. Noe som har skapt et nytt hierarki i filmbransjen. Denne listen har prøvd å variere innenfor sjanger, land og tematikker som tas opp. Her er femten filmer som stakk ut og var eksepsjonelle dette tiåret.

Før listen starter ønsker jeg å anerkjenne noe viktig jeg oppdaget etter at listen ble skrevet. Det er ingen kvinnelige regissører her. Når en liste som dette lages settes kvaliteten på filmene først, og ikke personen som står bak kamera. Her er det flere honorable mentions for de filmene som akkurat ikke kom med på listen. Dee Rees imponerte stort med Netflix-filmen Mudbound om fargedes tragiske liv etter krigen. Kelly Reichardt fortalte intime og dype dramaer fra midtvesten med Certain Women og Night Moves. Den Australske Jennifer Kent pionerte skrekk med The Babadook og det hjemsøkende periodedramaet The Nightingale. Den skotske mesteren Lynne Ramsay kom seg akkurat ikke på listen med de utrolige dramaene We Need To Talk About Kevin og You Were Never Really Here. Den franske auteuren Claire Denis sparte ikke på spermen i sci-fien High Life og skuespilleren Melanie Laurent gjorde storeslem med tenåringsdramaet Respire. Den tyske Maren Ade gjorde oss alle ukomfortable med den bisarre Toni Erdman, og Susanne Bier bragte hjem Oscaren til Danmark med Hævnen. Vi mistet den legendariske Agnes Verda som hadde sjarmbomben Faces Places som sin svanesang. Fra Norge overrasket Tuva Novotny med Blindsone som var i èn tagning, Anne Sewitsky fortalte oss om Sonia Hennie og Maria Sødahl fikk oss alle tårevåte med Håp. Det finnes masse kvalitetsfilmer der ute regissert av kvinner som ikke får nok trafikk, så sjekk ut denne håndfullen. Uansett, her er den endelige listen:

#15

Mad Max: Fury Road (2015) - George Miller

I 2015, tretti år etter forrige Mad Max-film, returnerte en 70-år gammel George Miller for å vise moderne regissører hvordan man lager et ordentlig spetakkel med smart action som driver historien. Mad Max: Fury Road er dette tiårets beste actionfilm og en av de mest gjennomførte noensinne innenfor sjangeren. Warner Brothers ga Miller 150 millioner dollar til å krasje biler i den Namibiske ørkenen og gjøre hva han ville, noe som skapte et usedvanlig resultat. Vi møter igjen den tidligere politimannen Max Rockatansky (med Tom Hardy som har tatt over stafettpinnen fra Mel Gibson) som prøver å overleve i det postapokalyptiske Australia. Etter en kjapp åpning får vi konteksten til verdenen vi skal begi oss ut på. Max blir fanget av en gjeng fanatikere fra et utilitaristisk samfunn. Et samfunn styrt av Immortan Joe, en tyrannisk mann som holder makten ved å styre vannet, ha såkalte “war boys” som trofaste krigere og vakre kvinner som skal avle frem vakre babyer i en verden med mutasjoner. Sistnevnte bli filmens konflikt når Joes trofaste general Furiousa (Charlize Theron) deserterer under et planlagt kjøreoppdrag med kvinnene om bord. Dette for å skape et nytt og bedre liv for alle enn som babymaskiner for en sinnsyk tyrann. Dette blir en massiv biljakt Max blir kastet inn i. Dette er en simpel historie i den forstand at det handler om å komme frem fra A til B (og B til A) med karakterer, subplott og andre handlinger fortalt gjennom actionet Miller presenterer. Det er massive krasj, motorsykler som flyr rundt, fanatikere med motorsager på gyngende stolper i fart, ildsprutende gitarer og eksplosjoner over alt. Det hele er briljant satt sammen og som holder seg originalt fra start til slutt.

Sett bort fra alt adrenalinet er Mad Max fullt av viktige temaer som kvinners kontroll over egen kropp og skjebne, demokrati, tap av hjem og opprør mot det undertrykkende. Istedenfor at Miller propper disse tingene inn for å score karmapoeng blir de en mer organisk del av historien. Dette er action med tanke bak seg og ikke hjernedødt bilshow. Det er briljant fotografert med nydelige farger og kontrollerte vinkler på actionet som skjer uten et unødvendig ristende kamera for å skape spenning. Det er nydelige bilder som kontrollert fanger all galskapen. Det er fantastisk satt sammen der rytmen og klippen kommer sammen perfekt. Men det største salgspunktet er de praktiske effektene. Ekte biler, stunt og eksplosjoner skaper noe helt unikt som hinter tilbake til eldre actionfilmer før alt ble spilt inn på en grønn skjerm. Mad Max: Fury Road er en unik film som er en sjelden perle i nåtidens storfilmer. Til tross for at det er lovet oppfølgere, så kommer magien i dette galskapsprosjektet aldri å bli fanget på en slik måte igjen.

#14

Mommy (2014) - Xavier Dolan

Vidunderbarnet fra Quebec hadde et tiår med triumf og nederlag. Han debuterte med sin første spillefilm i en alder av 19 i 2009 og hadde en rekke slagere som Laurence Anyways, Tom at the Farm og ikke minst Mommy. Selv om hans senere tiår dyppet i kvalitet så har han laget en av tiårets beste i en alder av 25. Ikke dårlig. Mommy følger alenemoren Die som har ansvaret for sin voldelige sønn Steve. I en alder av femten sendte hun han på institusjon for vanskeligstilt ungdom etter at faren døde. Noe som gjorde sønnen for vanskelig å håndtere med sin hyperaktivitet og voldelige utfall. En dag henter hun han hjem og dagen blir igjen vanskelig. De er veldig glade i hverandre, men Steve sliter med å få utløp for følelsene sine og det blir bare verre jo eldre han blir. En dag flytter den nevrotiske Kyla i gaten over som sliter med sine egne problemer. Sammen kommer denne trioen til å finne en midlertidig balanse som snart vil tippe over.

Dolan har i sine arbeid vært mest opptatt av å fronte skeive temaer og vanskeligstilte forhold til morsfigurer. Sistnevnte er det som kommer klarest frem i Mommy. Dolan ønsker å ta en titt på kjernefamilien og vri om på strukturen. Faren er borte, moren er alene og sønnen er gærn. Hva skal en gjøre? Det hele blir en hjerteskjærende og reflekterende historie om tøff kjærlighet. Kjærlighet som har utløp i vanskelige situasjoner og utgangspunkt. Denne filmen har og det eneste suksessfulle forsøket på å skifte aspect ratios for å heve den visuelle historiefortellingen. Det funker overraskende bra i en av tiårets mest ikoniske scener på et skateboard. Anne Dorval som Die er ytterst fenomenal og burde blitt mer anerkjent. Alle andre er også fantastiske der Antione Pilon som den voldelige Steve er uutholdelig brutal og frustrerende. Mommy er en rørende, smertelig, hjerteskjærende og morsom film om familie og tøff kjærlighet.

#13

The Lobster (2015) - Yorgos Lanthimos

Det knivet mellom Killing of a Sacred Deer og denne for hvilken Lanthimos som skulle ende opp på denne listen. Men The Lobster måtte ta plassen ettersom den er så unik og gjorde et storeslem da den kom. Den greske auteuren pionerte den nye greske rar-bølgen med den utrolige Dogtooth som senere spredte seg til hans første engelskspråklige film her. The Lobster er en tørr, rar og absurd “komedie” om stresset om å finne en partner i livet. Hva som gjør oss kompatible og hvilke personlige kriterier som stilles for at et forhold skal funke. Vi følger David, en skikkelig døll streiting som nylig har blitt dumpet, og reglene i dette universet sier at single må settes inn på et hotell for å finne en ny partner innen førtifem dager. Ellers blir de transformert til et valgfritt dyr og sluppet ut i naturen. Ja, dette er plottet. David finner ut at han må vekk og finner veien til en rebellgruppe i skogen de tidligere har jaktet på. Denne gruppen nekter kjærlighet mellom medlemmene, noe David finner i en nærsynt kvinne.

Dette er ikke en film for alle. Hver eneste replikk er levert så monotont at man skulle trodd Siri hadde alle rollene. Karakterene beveger seg stivt, snakker unaturlig og sier alt de mener direkte. Det skaper mange komiske situasjoner og mørke hendelser. Kamera er statisk plassert for å fremheve det stive enda mer og lyssettingen er platt for å skape en falsk tilværelse. En lubben og bartete Colin Farrell er høydepunktet med John C. Reilly som må putte hånden i en brødrister siden han onanerte som en klar andrefavoritt. Rachel Weisz er også formidabel som den nærsynte kvinnen (ja det er navnet hennes). The Lobster er en absurd tolkning av hvordan kommunikasjon, parforhold og samfunnets forventninger påvirker livene til folk. Det er en skikkelig spesiell perle og en opplevelse uten like.

#12

Blade Runner 2049 (2017) - Denis Villeneuve

Å lage oppfølgeren til en av tidenes mest anerkjente sci-fi filmer er ingen enkel oppgave. Det tok 35 år til vi igjen satte føttene igjen i det dystopiske Los Angeles der verden har omfavnet både en futuristisk og retro stil med syntetiske mennesker, kalt replikanter, er blant oss. Den første Blade Runner tok opp filosofiske temaer om hva et menneske er, hva som får lov til å leve og faren ved skapelsen av selvtenkende vesener som søker en mening. Ridley Scotts fremtidsvisjon var revolusjonerende på alle tekniske fronter der modeller, lys og karakterer var banebrytende for tiden som imponerer den dag idag. Dessverre var filmen en flopp, men har senere fått sin rettmessige plass som en klassiker ved flere utgaver der Final Cut er den ultimate måten å se originalen på. Slutten ga en rettmessig avslutning på historien og en oppfølger var aldri ønsket.

Da nyhetene om at den canadiske mesterregissøren Denis Villeneuve skulle ta over originalen ble entusiasmen høynet. En av tidenes beste fotografer Roger Deakins var ombord og Ryan Gosling skulle ta hovedrollen med Harrison Ford tilbake som blade runneren Rick Deckard. Villeneuve hadde imponert år etter år med fantastiske filmer som Prisoners, Enemy, Sicario og Arrival. CVen var på plass. Blade Runner 2049 følger den tematiske tråden til forgjengeren der handlingen er satt 30 år senere. Verden har gått gjennom en teknologisk apokalypse, en ny teknologiherre kalt Wallace har monopol på verdens ressurser og replikantene fra tidligere generasjoner jaktes på. Vi følger konstabel “K” (Ryan Gosling) som selv er en replikant som jobber for LAPD med å jakte sin egen art. Etter et fullført oppdrag gjør han et funn som vil kunne spinne verden ut av balanse. K, politiet og Wallace er etter sannheten som vil revolusjonere alt. Blade Runner 2049 viderefører tråden fra originalen både tematisk og handlingsmessig. Det er usedvanlig vakker, gjennomført og rørende film som rettferdiggjør sin eksistens som. En spennende, original og dyp sci-fi som har satt standarden for moderne filmer innenfor sjangeren. En bauta uten like som vil stå som imponerende 30 år frem i tid akkurat som originalen gjorde.

#11

A Separation (2011) - Asghar Farhadi

Fra Iran kommer det en utrolig nydelig film om familie og det som holder dem sammen. Farhadis A Separation starter med et ektepar som har en heftig krangel under en terapitime. Hun vil de skal flytte til et annet land for å skape en bedre framtid for deres barn, men han klarer ikke å forlate sin far med alzheimer. Dette blir grobunnen for konflikten deres når hun velger å ville skille seg fra han. Dette blir starten på en trøblete affære som blir mer og mer komplisert når flere blir involvert. Farhadi har bevist gang på gang at han er den mest spennende filmskaperne fra Iran for tiden. Hans filmer har blitt rost internasjonalt. Med denne traff han et ømt punkt mange kunne relatere seg til. Å se en karakter bryte sammen i gråt imens han vasker sin demente far som ikke husker han er hjerteskjærende. Det bærer et stort preg av personlig historiefortelling og traumer. Regien er stram og foto er nøytralt for å skildre omgivelsene. Iransk blir ikke løftet positivt frem der flere bestemte normer og kjønnsroller kommer i veien for parets fremtid.

Alle rollene er perfekte der Leila Hatami som kona Simin er spesielt eksepsjonell. Hennes konstante kamp for datterens fremtid er rivende og eskalerer den etiske problemstillingen ytterligere. A Separation dokumenterer det iranske samfunnet på godt og vondt, med klare pekepinner til bestemte kjønnsroller og kritikken av det. En annen anbefaling i samme liga er den israelske Gett som kritiserer den jødiske skilsmissetradisjonen. A Seperation er en tung, men håpefull affære. En sann triumf fra Farhadi.

#10

Jagten (2012) - Thomas Vinterberg

Fra våre naboer i Danmark har vi en av deres sterkeste filmer med Thomas Vinterbergs Jagten. Et særs godt tiår for dansk film med solide verk som I En Bedre Verden, Kapringen, Krigen, Under Sanden, Kollektivet og Submarino. Men Jagten tar kaka her. Vi følger Lucas som jobber som en barnehagelærer i en liten by i Danmark. Alle kjenner alle og det er god stemning blant innbyggerne. Lucas har et spesielt nært forhold til familien til hans bestekompis Theo, der hans datter Clara slår følge med Lucas til barnehagen hver dag. Men en dag, som lyn fra klar himmel forteller Clara at Lucas har forgrepet seg på henne. Sakte men sikkert lekker den interne saken ut i byen og alle tror Lucas er en forgriper. Noe han ikke er. Det blir et sosialt dypdykk ned i helvete der innbyggerne gjør alt for å gjøre livet vanskelig. En liten uskyldig løgn fra et barn kommer til å ødelegge livene og forholdet til mange.

Vinterberg gjør noe svært smart ved å ikke sette tvil på Lucas` uskyld. Det skaper en større drivkraft i historiens drama fra starten av. Vi heier på Lucas siden han er en skikkelig fyr i en urettferdig situasjon. Man kan dra mange korrelasjoner til dagens sosiale klima der anklager og et behov for å kansellere andre skjer uten å høre andre sider av saken. Lucas blir sviktet av et inkompetent HMS system i barnehagen som lekker saken og sprer frykt blant alle. Foreldrene til Clara nekter å tro hun kan lyve i en alder av fire. Det er en utrolig skummel ting og Jagten takler dette briljant. Mads Mikkelsen i rollen som Lucas er enestående. En ufattelig prestasjon som balanserer uskylden og frustrasjonen over situasjonen. Alle andre er også eksepsjonelle der barna skinner spesielt . Vinterberg har gått fra den magre Dogme 95 stilen han pionerte med Lars Von Trier (som dessverre ikke er på denne listen) i klassikeren Festen, og gir et ufattelig vakkert portrett av samfunnet med fotograf Charlotte Bruus Christensen. Jagten er en utrolig tung, tankevekkende og ukomfortabel film lagd av modige filmskapere som ikke vil se mellom fingrene. En film som vil provosere og skape diskusjon i lang tid fremover.

#9

Drive (2011) - Nicolas Winding Refn

Få filmer har vært så ikoniske dette tiåret som Refns hyperstiliserte, voldelige og meditative Drive. Filmen som lanserte Ryan Gosling som et symbol på taus, skadet og ustabil maskulinitet. Når han i sin skorpionjakke og skinnhansker vrenger bilen sin rundt i Los Angeles gater for å hjelpe kriminelle unna politiet skinner han mest. Han er en mystisk skikkelse som hjemsøker jobben og det daglige livet hans går rundt anonymt. Han har en mørk fortid ingen vet eller kommer til å vite om. Men han har en nabo som er en alenemor med en liten gutt. Hennes mann har nylig kommet ut av fengsel og har falt tilbake på gamle trakter med en ubetalt gjeld. Mot sin bedre dømmekraft hjelper den mystiske sjåføren han med et ran for å gi familien fred fra lånehaiene, men situasjonen vil bare bli forverret for alle involvert. Spesielt for en fyr i en heis.

Drive markerte et klart stilskifte for Refn. Hans forrige filmer som Pusher-trilogien var rå, håndholdte, grove og nær dokumentar-aktige som fanget Københavns voldsomme rusmiljø. Her har han stabilisert kamera til å være kaldt observerende, taktisk bevegende og har tydelige kalkulerte komponerte bilder. Neonlys på kveldstid og den stekende californiasolen på dagen. Områdene i filmen er hypnotisk vakre og står i sterk kontrast til det brutale som skal skje. Refn ønsket å fange byen på sitt beste og hardeste med en utrolig effekt. Den ser helt utrolig ut. Hypnotisk fra første biljakt der kamera aldri forlater innsiden av bilen. Ryan Gosling er utrolig i rollen som sjåføren med ti replikker. Den kriminelt undervurderte Carey Mulligan som det eneste han finner verdt å sloss for har en ufattelig sjarm og kjemi. Støttende roller som Christina Hendricks, Oscar Isaac, Bryan Cranston og Albert Brooks gjør også inntrykk til tross for deres kortere skjermtid. Driver er en superkul, spennende, rørende og rå thriller som bader i neonlys og blod. En skikkelig vinner.

#8

Parasite (2019) - Bong Joon Ho

I frykt for å være gjentagende med tre plasseringer for Sørkoreanske sosialdramaer om kollisjonen og fremmedgjøringen mellom samfunnsklasser, så måtte Burning og The Handmaiden (som er utrolige filmer) gi plass for Bong Joon Hos mesterlige Parasite. På slutten av tiåret kom en av Sør-koreas stormestere ut med sin beste film og vant Korea sin første gullpalme i Cannes. Bongs tidligere filmer Memories of Murder, Madeo, The Host og Snowpiercer har alle lekt med forskjellige sjangere, men historiene har alltids hatt røtter innenfor sosiale forskjeller. Parasite tar dette premisset fullt ut og skaper et ekstremt nyansert syn på fattig vs. rik i det moderne Sør-Korea. Vi følger Ki-Taek og hans familie som lever som “parasitter”. De er alle arbeidsledige, lurer de som gir dem små oppdrag og løper rundt i kjellerleiligheten for å finne beste punkter for gratis wi-fi fra kafeene ovenfor. De lever i en symbiose der de alle er fokusert på å leve billigst mulig og lure andre for penger. En dag får de besøk av en kamerat av sønnen som har et tilbud: bli privatlærer i engelsk for datteren til en rik familie. Denne rike familien blir sakte men sikkert infiltrert av den fattige familien som lurer seg til å fylle deres daglige behov, men en dag blir den gode tilværelsen brutt uforventet og alt blir snudd på hodet. Det hele er mesterlig orkestrert av Bongs manus og regi, som skaper en utrolig forventning til resten av historien.

Alles roller er ekstraordinære her. Bongs faste skuespiller Kang-ho Song gjør en ufattelig prestasjon som den enkle og kjærlige faren Ki-Taek som vil sin familie det beste. Alle karakterene rundt bidrar til å skape videre kontraster i hverandres bakgrunn. I grove trekk har den rike familien et mer distansert forhold i sitt moderne og fancy hus, men de har en felles traume de bonder over. Deres fetisjering av amerikansk materialisme hjelper også på det. Alle får rom til å spille i Bongs vide bilder som skaper en tilstedeværelse i de forskjellige hjemmene for å underliggende peke på forskjellene. Den pågående spenningen mellom familien konkluderer eksplosivt og i en av de viktigste filmene på lenge. Et ufattelig underholdende, tankevekkende og gjennomført prosjekt fra start til slutt.

#7

The Look of Silence (2014) - Joshua Oppenheimer

Ettersom dette tiåret har vært en gullalder for dokumentarer hadde det vært uærlig å ikke ha med en. Med streamingtjenester i oppsving har dokumentarer fått et nytt liv i det offentlige. I 2012 kom Oppenheimers første dokumentar om ettervirkningen av det indonesiske folkemordet på 60-tallet med The Act of Killing. En usedvanlig ondskapsfull tragedie som er glemt av historiebøkene. Oppenheimer fant ledere av tidligere dødspatruljer som slaktet kommunistiske rebeller i hopetall og får dem til å gjenskape handlingene i hvilken som helst filmsjanger de vil. Disse mennene angrer ikke på det de gjorde, og det vises på en metaforisk bestialsk måte der de skryter av mordene. Dokumentaren sjokkerte og er et prakteksempel på hvor grusom menneskeheten kan være. Men, etter personlig mening, så ønsket jeg å se en mer personlig historie angående ettervirkningene av dette hittil ukjente folkemordet i Indonesia. Oppenheimer ønsket det selv og lagde søsterfilmen The Look of Silence som følger èn manns ferd i å finne ut om sin brors meningsløse død i massakren. Han er sint, fortvilet og forvirret over ondskapen som var satt i system. Det verste er at disse morderne fremdeles er beskyttet av den indonesiske regjeringen, har makt i nærområdene og er farlige. Det er ingen håp for at rettferdigheten skal treffe disse monstrene som forteller lattermilde hvordan de kuttet av brystene til en kvinne før de druknet henne i en elv. Det er ingen håp.

Oppenheimers dokumentar peker på hvor viktig denne historien er. I motsetning til nazistene så har disse gruppene institusjonell makt enda. Fluktbiler ble satt opp under intervjuene i tilfelle en av lederne fant spørsmålene for provoserende. Alle i produksjonsteamet utenom Oppenheimer er kreditert som anonyme. Så vanskelig og urettferdig er det. Hver scene blir mer og mer grusom jo mer som fortelles. Man går inn med dystre forhåpninger og går ut igjen sønderknust. Dette er en tung dokumentar som nekter å holde for øynene dine og spørsmålene som stilles er harde. En utrolig viktig film som hever frem et glemt kapittel i menneskets mørke historie.

#6

The Master (2012) - Paul Thomas Anderson

Nå som alle er oppslukt av Joaquin Phoenixs prestasjon i Joker, så burde hans rolle i Paul Thomas Andersons utrolige The Master også dras frem. Dette er uten tvil dette tiårets beste rolleprestasjon i en film. Phoenix er elektrisk og totaloppslukt som den merkelige einstøingen Freddie Quill. En veteran fra krigen mot Japan i stillehavet som returnerer hjem og finner ingen plass i samfunnet. Det maskuline fellesskapet på de blodige strendene er ikke til stede når Freddie kommer hjem til USA. Folk reagerer annerledes på han og han klarer sjeldent å holde sine dårlige impulser inne. Både voldelige og seksuelle. Han snubler rundt i landet der han får fyken fra jobb etter jobb, men han imponerer alltids alle med sin hjemmebrente sprit han lærte å lage fra drivstoff under krigen. Etter en fuktig kveld med mye hjemmelaget heksebrygg snubler Freddie ombord en luksuriøs båt og sovner inn. Når han våkner skjønner han at han har tilfeldigvis falt inn i et åpent fellesskap med oppegående og veldresserte medlemmer. Alle ledet av Lancaster Dodd (utrolig spilt av Philip Seymour Hoffman) som engasjerer Freddie i sin påbegynte kult. Emosjonsterapi, helbredende bønn og sjelevandring er store temaer, og Freddie finner en tilstedeværelse i denne tvilsomme gruppen som skaper konsekvenser. Anderson har indirekte sagt at dette er en korrelasjon til dannelsen av scientologien, som gjorde at han ble uvenn med Tom Cruise som protesterte mot flere scener i filmen.

The Master er et personlig dypdykk i hvordan kulter operer og rekrutterer de som er mest vanskeligstilte i samfunnet. Tittelen bærer en nydelig innsikt der alle involverte er sine egne mestre innenfor sine felt. Anderson beviser igjen at han er en av de beste filmskaperne som jobber i dag, og hans manus er sylskarp som alltid. Phoenix og Hoffmann er perfekte i sine roller som ble kriminelt oversett under prisseremonier. Sammen har disse tre geniene skapt en av tidenes beste dialoger der Hoffmann driller seg inni Phoenixs psyke. Spenningen er til å ta og føle på. Amy Adams er og fantastisk som Hoffmanns kontrollerende kone og medsammensvorne. Skutt på et stort 65mm format så foto er grandios og fortreffelig i fargebruken. En av de vakreste filmene dette tiåret. The Master er en nydelig film om fremmedgjøring, utnyttelse, hvordan kulter oppstår og om å finne sin plass i livet. En sann presentasjon og en milepæl for alle mestrene involvert.

#5

Force Majeure (2014) - Ruben Östlund

Hvordan vil en families balanse være om de forventede kjønnsrollene utfordres? Dette er et spørsmål Ruben Östlund stiller i sitt tragikomiske familiedrama Force Majeure (også kjent som Turist). Östlund har alltid vært interessert i å utforske et spesielt område og vri om samfunnets forventninger til det i en ukomfortabel og hysterisk stil. I denne omgang er det familiedynamikken til en vanlig, svensk familie som røres rundt i. Vi følger en tobarnsfamilie på skiferie i alpene. Alt virker normalt med lange dager i bakken, øl på kvelden og en familie som kan være irriterte på hverandre. Det er helt til en dag der familien spiser ute og et tilsynelatende faretruende snøskred kommer mot dem. I kaoset som oppstår stikker faren fra resten av flokken i det snøskredet treffer, noe som viser seg å være et kontrollert og totalt ufarlig skred. Denne handlingen kommer til å bli episenteret for dramet som oppstår. Hvordan skal faren bli respektert som familiens patriark når han forlot dem i nødens stund? Hvordan kan de føle seg trygge på han da? Dette blir grunnlaget for mange ukomfortable scener der kona ikke klarer å legge fra seg tanken om at en far kunne bare forlate familien sin i en tilsynelatende nød. Såpass stor påkjenning at hun trenger å lufte tankene blant andre mennesker i flere situasjoner der han prøver å dysse det ned. Det blir et ekstremt stort fasadebrudd der maskuliniteten settes på prøve som kuliminerer i en deilig ironi.

For å understreke det ukomfortable er Östlunds kamera alltid stasjonert i en fikset posisjon for å observere alt som skjer i en scene. Man slipper ikke unna det ukomfortable ved å klippe rundt som det skulle vært på et teater. Dette i lik stil med Östlunds ukonvensjonelle De Ovfrivilliga, Play og The Square. Force Majeure er en av de filmene man burde ha puten klar for, men å kun erkjenne filmens kleine øyeblikk er urettferdig mot dens måloppnåelser. Dette er et dypt familiedrama som stiller spørsmål om familiens biologiske hierarki, fasaden overfor andre og hvordan man vil bli respektert. En hysterisk, ubekvem og rørende historie som er et av tiårets morsomste.

#4

Son of Saul (2015) - Laszlo Nemes

Det har vært få så ubehagelige opplevelser på film det siste tiåret som det ungarske holocaust-dramaet Son of Saul. Schindler`s List, The Pianist, La Vita è Bella, The Boy in the Striped Pyjamas og Sophie`s Choice har dramatisert holocaust for å prøve å finne det lille håpet i det dystre. Det mulige i det umulige der systematisert ondskap knuser ethvert lite lysglimt. Uansett om det Oskar Schindlers emaljefabrikk, Guidos humor eller Szpielmanns talenter på tangentene, så har historien om noen av menneskehetens mørkeste år hatt et håpefullt fokus med heltefigurer og lykkelige slutter. Son of Saul er ikke den filmen. Vi følger tett på Saul, en ungarsk jøde som er satt i arbeid i Auschwitzs sonderkommando; jøder som er tvunget til å hjelpe nazistene med å kunne utføre arbeidet sitt mot å få overleve. Vaske, grave graver, plukke klær eller lede uvitende og uskyldige mennesker inn i deres siste dusj. Det er Sauls arbeid. Hverdagen er stramt strukturert og han sier ikke et ord. Hans indre sjel er død og hverdagen er smertelig normal. Men en dag finner han liket til en ung gutt han tar for sin sønn. Ved å prøve å kunne gi gutten en ordentlig begravelse blir hans ferd mot moralsk utfyllelse. Men veien dit er ikke lett.

At dette er Nemes` første spillefilm er ikke til å begripe. Ved å ha vært den assisterende regissøren til den ungarske mesteren av pessimisme Bela Tarr, har han lært til seg å drepe alt håp i verden foran kamera. Lange tagninger som går under huden på deg. Nemes` har gjort det briljante ved å fortelle alt fra Sauls perspektiv. Kamera følger han alltid tett bakfra i det han utfører arbeidet sitt. Ettersom Saul er sterilisert til grusomhetene rundt er det lyddesignet som fyller inn de mørke hullene for å vite det som foregår. Vi hører skrikene i gasskammeret i det kamera følger Saul plukke opp ofrenes klær. Det er absolutt grusomt og en ekstremt effektiv teknikk som er sjelden vare. Som en brodd i siden ber denne filmen oss om å huske. Å bruke egen kunnskap til å fylle inn tomrommet for ondskap som skjer i Sauls og de andres verden. Son of Saul er en ufattelig tung og dyster opplevelse, men enda mer viktig og essensiell.

#3

Amour (2012) - Michael Haneke

Med sine tidligere forestillinger om menneskelighetens farer, kyniske sider og meningsløse vold, så ville få forventet et stille drama om å bli gammel fra den østerrikske provokatøren Michael Haneke. Funny Games, Bennys Video, Cachè og Das Weisse Band presenterte menneskeheten på sitt verste og laveste med ondskap enten bryggede eller i full aksjon. Amour stiller spørsmålet om hva man vil gjøre for sin vesentlige andre når alderdommens mørke deler begynner å sparke inn for fullt. Vi følger de pensjonerte musikklærerne Georges og Anne som bor i deres flotte leilighet i Paris. De er kultiverte, intelligente og deres datter Eva er en anerkjent musiker som bor i England. Pensjonisttilværelsen virker flott inntil Anne en dag får et slag ved frokostbordet. Hennes tomme blikk og lite responsivitet konfronterer Georges med den nærgående dødeligheten som venter rett rundt hjørnet. Deres liv og forhold vil aldri bli det samme.

Til tross for tittelen og innholdet, så er Haneke ekstremt opptatt av at det ikke skal bli en melankolsk affære. Dette er ikke en film om søte gamle mennesker som nostalgisk ser tilbake på det flotte livet de har hatt sammen. Alle karakterene og deres forhold er kjølige, ærlig brutale og blottet for hyggelige tilbakeblikk. Det er en dyp ærlighet i verket som er skapt her. Frankrikes beste skuespillere i form av Emmanuelle Riva, Jean-Louis Triginant og Isabelle Huppert er på toppen av deres evner med Haneke bak roret. Hans perfeksjonisme er gjennomsyret i ethvert bilde i filmen. Slutten er forstyrrende og ekstrem, men likevel rettferdiggjort. Dette er et verk som ikke glorifiserer den aldrende tilværelsen i det hele tatt der ekstreme spørsmål om moral og kjærlighet blir stilt. Så mye at man kan spørre om tittelen er ment ironisk, noe som kan være tilfellet i kjent Haneke-ånd. Amour er et introspektivt og personlig underverk om alderdom skapt av aldrende mestre.

#2

Leviathan (2014) - Andrey Zvyagintsev

Hvordan skal man portrettere et samfunns moralske forfall fra synspunktet til de som rammes? Dette er problemstillingen den russiske mesteren Andrey Zvyagintsev stod overfor da han skulle lage den ufattelig dystre Leviathan. En film full av menneskelighet, korrupsjon, trøblete familierelasjoner, ondskap i vakre omgivelser og vodka.. Masse vodka. Vi følger Kolya, en mekaniker som bor ute ved Kola halvøya (ikke langt unna vår riksgrense) der han lever et stille liv med sin kone Lilya og sønn Romka. Men han har problemer. Den korrupte borgermesteren ønsker å gå den rettslige veien for å få huset hans demolisert for å bygge en svær kirke. Dette for å tilfredsstille de større religiøse makter i Russland. For å bekjempe dette hyrer Kolya inn Dimitry, en tidligere kamerat fra militæret som nå er praktiserende advokat i Moskva. Men Dimitrys ankomst til den lille byen vil skape mer problemer for alle involvert i tvisten.

Jeg skrev ekstensivt om Leviathan i en artikkel som handlet om den nye russiske revolusjonen. Der filmskapere som Zvyagintsev tar et oppgjør med det moderne russiske samfunn som styres av korrupte politikere der organisert religion fremdeles har mye makt. Zvyagintsev viser til hvordan den enkelte russer rammes av egoistiske beslutninger. Men det er ikke så svart-hvitt som godt vs. ondt. Kolya er en problematisk mann som tenker kortsiktig, drikker for mye og er aggressiv. En dårlig kombinasjon for en som prøver å slåss mot systemet. En enslig mann som sitter på strandkanten ved en massivt vesens skjelett. Han er et produkt av sin tid som gjør situasjonen sin verre. Spilt inn i nydelige omgivelser så forråder filmen seeren ved sin estetikk. Det er ikke mye glede å finne her. Alle er miserable, fulle eller undertrykt. Som skaper en utrolig dualitet i hvordan historien utarter seg. De skyter på bilder av tidligere sovjetiske ledere med russiske våpen (som gjorde det russiske kulturministeriet sær lite fornøyd) og vi ser karakterenes moralske forfall i en umoralsk verden. Det er ytterst fascinerende og hjerteskjærende. Zvyagintsev ønsker ingen lykkelig slutt for det er ikke sånn det funker der han er i fra. En monumental milepæl i internasjonal film som er et rop om hjelp i dystre tider. Et sant mesterverk som vil ta bort enhvers resterende håp. Se også Elena og Loveless for det ultimate testament på det russiske folks apati.

#1

Oslo, 31. August (2011) - Joachim Trier

Det er sann glede å kunne si at tiårets beste film er norsk. Dette er ikke bare en god film satt i Norge, men en film som fanger den norske sjelen bedre enn noen annen. Spesielt for de som har et forhold til Oslo. En film som gror på deg jo flere ganger den sees med flere karakterdetaljer, handlinger, replikker og utsnitt som gir konstante frempek til Anders` fordømte skjebne. Han er en tidligere narkoman som er på en avrusningsinstitusjon utenbys. En talentfull skribent fra en god familie som kastet alt bort på rus og dårlige miljøer. Som en del av programmet for å komme tilbake til samfunnet må han søke jobber, og han har fått et intervju hos en avis i Oslo. Han bruker da dagen i hovedstaden på å søke opp gamle venner, familie og tidligere trakter for å kunne bringe fred til sjelen for tidligere handlinger og synder. Ved å søke opp gamle venner finner Anders seg enda mer fortapt. De har kommet seg videre i livet, fått seg familier og gode jobber. De er etablerte og Anders er så vidt ute av kjøret. Det skaper en større kontrast og følelse av fortapelse i en verden som har fortsatt uten han. Han er fremdeles fanget i det gamle og det frister å falle tilbake på det.

Joachim Trier og Eskil Vogt gikk ut for å skape et portrett av en mann og en by. Hvordan korrelasjonene mellom det lille og store passer sammen. Oslo er selv en overhengende karakter som oppsluker alt annet. Vi får et forhold til byen i åpningssekvensen der gamle opptak av Oslo vises frem med forskjellige stemmer som forteller om de gode øyeblikkene. Pilsing i parken, sykling i gatene på sommeren og rivingen av den gamle Phillips bygningen. Det handler om de små øyeblikkene som skaper en identitet. Det er en intrikat måte å fange seeren på med Triers signaturbruk av montasje. I motsetning til Reprise som bruke montasjen til å fange en energisk ungdommelig glede, så er dette til å etablere et mer voksent og nostalgisk blikk. Dette kommer spesielt frem senere i filmen når Anders sitter på en kafe og overhører de andre rundt seg. Måten noen lister opp aspirasjoner for livet ved siden av Anders er knusende. Kamera vandrer til å feste seg på tilfeldige mennesker utenfor. Hver eneste karakter han ser har et liv han ønsker å leve gjennom med aspirasjoner han ikke finner. Det er ingen glede utenom å falle tilbake på gamle trakter som kan bli hans slutt. Ett enkelt klipp fra en bekymret venns blikk når han sier at Anders ikke skal gjøre noe dumt under deres siste farvel er knusende. En stein som skal dra deg ned under vann og en sykkeltur i Oslos stille natt. Ekkopunktet i frognerparken og et basseng som symboliserer den siste dagen av Oslos sommer. Som viser til mørkere tider i vente som ikke vil bli bedre før neste sommer igjen. En sann berg-og-dalbane av følelser og fortapthet for en dypt tragisk karakter.

Med en filosofi som berører nordmenns håp om en fremtid, angst for å ikke være etablert, lyster, skam, nostalgi, fremmedgjøring og smerten av å bli forlatt i vår største by. Oslo, 31. August er en mesterklasse i subjektiv historiefortelling fra våre beste filmskapere. En film som prosjekterer rå følelser og som fanger sjelen vår. Et hjerteskjærende mesterverk som fortjener å bli sett av de som mener de har gitt opp norsk film. Vi kommer aldri til å få en slik film igjen, noe som gjør denne til min favorittfilm gjennom tidene.

Tiårets 15 Beste Filmer (2010 - 2019)