Minnevirkelighet i art cinema – filmseminar på Vega Scene

Artikkel – Vilde B. Dalstø

Filmseminar om “Film, virkelighet og fantasi” på Vega scene. Foto: Vilde B. Dalstø

Erindring er en forestilling om at det man tenker på er en tidligere opplevelse, man husker noe og har et minne. Minner og erindring er subjektive; vi har alle opplevd at noe vi husker som riktig kan være helt annerledes fra en annens perspektiv. Våre assosiasjoner og erfaringer påvirker nemlig minnet vårt, gjør det til vår indre virkelighet. Men hvordan blir subjektiv virkelighet brukt som et virkemiddel i filmmediet?

16.-17. oktober holdt Norsk filmklubbforbund i samarbeid med Z filmtidsskrift og Norsk filmkritikerlag et seminar på Vega Scene. Temaet var film, virkelighet og fantasi, med fire foredragsholdere og fire filmvisninger. Anne-Lise With er førstelektor ved Høgskolen i Innlandet og holdt det siste foredraget på søndag, «Minnevirkelighet», i forbindelse med filmvisningen Distant Voices, Still Lives (1988). Det finnes to forskjellige typer minner; semantisk og episodisk minne. Semantisk minne er faktabasert og episodisk minne er sansing, følelser og egen opplevelse av en hendelse. Subjektive minner er noe alle mennesker har; de er personlige og farges av våre tidligere erfaringer og opplevelser. I foredraget utforsket hun tanken om hvordan minner i film kan gi oss en mer virkelighetsnær historie til tross for subjektiviteten, enn den tradisjonelle historiefortellingen som legger vekt på det ytre. 

Innsjekk til filmseminaret. Foto: Vilde B. Dalstø

Alle begynner å bli klare for dagens første seminar på Vega scene. Foto: Vilde B. Dalstø

Spenningsfylt gjeng før seminaret til Anne-Lise With begynner. Foto: Vilde B. Dalstø

Minner og erindring i film

Utbrytning i allsang, lange scener uten klipping, voice-over og stille, spenningsfylte øyeblikk er noen av virkemidlene som gjør at Distant Voices, Still Lives beskriver menneskers subjektive virkelighetsoppfatning i særklasse. Men det mest fremtredende virkemiddelet er hvordan erindring brukes for å utforske det menneskelige og virkelighetsnære, som With legger vekt på i sitt foredrag. Minner og erindring kan opptre i filmer på ulike måter, blant annet i flashbacks eller drømmer. Dette er klassiske måter å vise karakterenes minner på; det gjøres tydelig for seeren med ulike effekter at karakteren ser tilbake på noe som har skjedd eller drømmer. Det er ofte oppklarende og illustrerende, som bidrar til motiv og rettferdiggjør karakterenes handlinger. Dette er et populært virkemiddel som brukes mye i blockbustere og Hollywood-produksjoner. I Distant Voices, Still Lives brukes derimot erindring gjennomgående i hele filmen for å illustrere hvilke ulike oppfatninger karakterene kan ha av den samme barndommen. Bevissthetsstrømmen utforskes i mye større grad.

Distant Voices, Still Lives filmplakat.

Foto: British Film Institute og Film4 Productions / IMDB

Erindring i Distant Voices, Still Lives

I Distant Voices, Still Lives følger vi en familie i Liverpool på 50-tallet, der bryllupet til den eldste datteren Eileen vekker fram minner om den avdøde faren og barndommen. Fem minutter inn i filmen står alle barna og moren i samme frame og stirrer framfor seg. Kameraet zoomer sakte inn på Eileen og hun sier: “I wish my dad was here”. Kameraet panorerer over til Maisie, den yngre søsteren og en voice-over med hennes stemme sier: “I don’t. He was a bastard and I bleedin’ hated him”. Vi får se et minnet da faren nektet henne å dra ut og danse før hun hadde skrubbet kjellergulvet. Han kaster til slutt noen mynter foran henne før han begynner å slå henne hardt med en kost. Den yngre broren, Tony, ser tilbake til den gangen han rømte fra militærtjeneste for å ta en drink med faren sin, noe faren nektet å bli med på. Eileen mimrer tilbake til da faren ga henne og venninnen penger til å gå ut og danse. Erindringene deres viser totalt divergerende oppfatninger av faren.

Denne fortellermåten ga filmen en personlig og virkelighetsnær vinkling som reflekteres i hvordan vi selv minnes over opplevelsene våre. Seeren får alltid se karakterenes subjektive opplevelser, og det gjør at man lever seg mer inn i handlingen samtidig som det skaper mer sympati overfor karakteren. Dette er noe With poengterer; erindring bidrar til forståelse av karakterene og at seeren lettere kan identifisere seg med dem. Man forstår hvorfor Eileen savner faren sin basert på sine minner, man forstår hvorfor Tony er frustrert og hvorfor Maisie hater han. Minnene som kommer opp for hver enkelt karakter gir dem motiv til å reagere sånn som de gjør.

Minner i moderne vs. eldre filmer

Anne-Lise With, førstelektor ved Høgskolen i Innlandet. Foto: Vilde B. Dalstø

Etter seminaret forklarer With at moderne filmer også utforsker hva det vil si å være mennesket i form av minner. De går derimot ikke inn i de samme erindringsprosessene som de eksperimenterte med tidligere. I et av eksemplene i foredraget til With viser hun et klipp av en eldre film der en av karakterene sovner i en bil og begynner å drømme. Denne scenen varer i over ti minutter og består av mennesker han kjenner fra sitt virkelige liv. Selv om drømmen ikke er ekte, påvirker likevel drømmer oss som mennesker og kan derfor være svært interessant å utforske over lengre perioder i filmer.

I moderne film er ofte erindring brukt mer som et puslespill for oss seere, forklarer With; vi må finne ut hvordan det hele henger sammen. Noen eksempler på dette er Inception og Memento, der spesielt Memento kan trekkes fram som et godt eksempel. Korttidsminnet til karakteren gjør at seeren får se filmen fra hvordan han opplever virkeligheten; fragmenterte scener der filmen begynner med slutten og avsluttes med starten. Man vet ikke bakgrunnen for handlingen til karakteren før mot slutten, som gjør handlingen fengslende. Seeren har ikke noe annet valg enn å prøve å gjette seg til motivet for handlingen, derav å sette puslespillbrikkene sammen. Selv om seeren får et innblikk i hukommelsen til hovedpersonen, får man ikke se de samme erindringsprosessene. Det er ikke noen tilbakeblikk eller drømmer for karakteren lider av korttidshukommelse. Det får dermed ikke et like personlig preg som Distant Voices, Still Lives gjør.

I følge With ble filmen i Europa på 50-60 tallet fornyet stilmessig og tematisk, en filmatisk modernisme, som nettopp utforsket indre virkelighet i form av minner, drømmer og fantasi. Derfor vil hun si at 50-60- og 70-tallet er gullalderen for minnevirkelighet i film. Foredraget til Anne-Lise With var lærerikt og spennende, som kanskje kan inspirere til å utforske minnevirkelighet og erindring på lerretet igjen. Etter seminaret ønsket jeg å spørre henne hva hennes favorittfilm var, noe hun syntes var vanskelig å svare på. Blade Runner, Speil, 22. juli og Ninjababy er noen filmer hun liker godt i ulike sjangere. Men det er viktig å huske at alle filmer har sine egne funksjoner og er viktige på hver sin måte.

Vega scene. Foto: Vilde B. Dalstø