Internasjonal sympati og digitalisert apati

Kommentar - Steffen Tomt

Det har aldri før vært enklere å følge med på verden, og følge med, det er noe vi gjør. Som et resultat av en slik konstant våkenhet og oppmerksomhet, mobiliserer fler og fler gjennom sosiale medier, i et håp om å skape endring, i et håp om få til en påvirkning på verdenssamfunnets pressende problemer. Men hva skjer når denne sympatien forvandles til digital apati?

Internasjonal, verdensomspennende sympati – sosiale medier gir grobunn for store, verdensomspennende endringer.
Foto: Teemu Paananen / Unsplash

Krig, hungersnød, menneskehandel, rasisme, politiske overgrep, politivold, interneringsleirer og vold. Ingen av disse eksemplene er nytt for verden og ingen av disse har ikke blitt sett før i massemedier verden over. Med inntog av radio, og senere fjernsynet, ble slike voldelige utøvelser og overgrep spredt for vinden verden over, og mennesker, folkegrupper og det offentlige fikk på måter som aldri før kjennskap til utfordringer og konflikter som preget verdenssamfunnet.

Men noe nytt skjedde når sosiale medier og internett kom inn i bildet, som i de senere år kan sies å ha forsterket seg i effekt med kjølvannet av stadig mer utfordrende og grusomme hendelser. På samme måte som de aller fleste ville ha stoppet opp på gata ved synet av en skadet valp, vil de aller fleste også vise sin solidaritet med mennesker som lider av krig, politiske overgrep og andre tungtveiende utfordringer. Og en slik sympati, har aldri vært enklere å dele – ei heller å få delt med andre brukere.

Den sosiale revolusjonen

Mulighetene til å dele innhold, videoklipp, støtteerklæringer og ikke minst ens egen solidaritet med mennesker som befinner seg i slike grusomme situasjoner er på mange måter kanskje hensikten også. Jo fler som ser, opplever og får med seg slike grusomme handlinger, jo fler vil kunne være med på å si nei til slikt. Jo fler kan ta del i kreve humanitær hjelp og jo fler kan vise sin sympati. Og i løpet av kort tid, har man en hel bevegelse, motivert av et ønske om noe bedre for menneskene i nød, menneskene i krig, og menneskene som befinner seg i slike grusomme utfordringer.

Det er her mye av suksessen til sosiale medier befinner seg – mulighetene til å knytte mennesker sammen, på tvers av land, sosiale grupper, normer og ikke minst liv. Alle kan ta del, alle kan bidra og alle kan være en viktig stemme i et større samfunn enn sin umiddelbare omkrets. Men styrken og svakheten ligger sjeldent langt fra hverandre, paradoksalt nok. For hva skjer når en slik umiddelbar mulighet til å delta, til å vise sin sympati, forsvinner? Når en slik bevegelse og oppmerksomhet fisler ned til bunn av den endeløse veggen med bilder og historier på Instagram, på Facebook, og på alle andre former for sosiale medier. Når et slikt engasjement og innlevelse inn i andre menneskers liv og utfordringer ikke lever noe lengre enn en døgnflues korte tid?

Den sosiale revolusjonen som de nye medieformene sprer med seg, sprer også mulighetene til å delta, til å vise en støtte frem til hele verden – slikt som man ser med den pågående grusomheten som rammer Palestina.
Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona / Unsplash

Den internasjonale, grensesprengende sympatien man kan vise til hele verden gjennom ens sosiale medier kontoer, den kan like fort som den oppstod svinne hen over i en digitalisert, oversvømt apati. En likegyldighet man sjeldent ser andre steder. Historier på Instagram som gjenforteller budskapet om støtte til Black Lives Matter bevegelsen, til Pride, til folket i Palestina, forsvinner av seg selv fra rullen med historier etter 24 timer. Hvorvidt problemene som blir gjenfortalt i disse historiene på Instagram forsvinner fra brukernes bevissthet, skal jeg ikke svare på (men jeg håper og tror at det ikke forsvinner like fort som Instagrams algoritmer endrer seg). Men den muligheten for at det gjør det, som tross alt er tilstede i slike medieformer hvor det nye neste er rett rundt et fem-sekunders hjørnet, den er ekte.

Apatiens mulige sluk

Sympatien man vil vise, den er uten tvil ektefølt for den større gruppen med brukere som deler slikt innhold på sine sosiale medie kontoer. Og det er ei heller vanskelig å forstå, når vi lever i en tid hvor hele verden befinner seg i lomma vår, på en krystallklar skjerm, med et konstant og vedvarende 4G signal. Når vi har all den informasjon vi kan ønske oss, tilgjengelig til alle døgnets tider, da blir det også enklere å få med seg alt det forferdelige som foregår i verden rundt oss.

Som et heldig resultat, kan man vise ens sympati, man kan kreve endring, og man kan bidra i å løfte viktig stemmere opp av et overdøvende hav av informasjon, bilder, tekst og videoer. En viktig, og i mange tilfeller avgjørende mobilisering, som har muligheten til å skape varig, livs endrende forandring for utsatte mennesker.Vi får bare håpe at en slik internasjonal sympati ikke forsvinner over i en digital, utmattet apati.