Konspirasjonsteorienes plass i samfunnet

Kommentar - Susanna Mathea Arsky

Vi er det mest intelligente dyret på kloden. Ifølge oss selv i hvert fall. Men til tross for all kunnskapen vår kollektive intelligens besitter, er det mye vi ikke vet. Det har lenge vært diskutert at religioner er et svar på denne uvitenheten – tordenguden Tor fra norrøn mytologi ga det førkristne nordiske samfunnet svar på hvorfor himmelen smalt.

Og konspirasjonsteorier gir svar på paranoiaens usikkerhet. David Icke kan blant annet bortforklare tomme blikk hos kjente politiske makter som Hillary Clinton, med at hun er et reptil i menneskedrakt.

En av de mest populære teoriene om dagen omhandler legitimiteten til myndighetene og forskerne som behandler pandemien.
Foto: the blowup / Unsplash

Teoriene kan gi svar på alle spørsmål

Forskningen har i løpet av et par hundre år gitt svar på mange av de store spørsmålene mennesket har om observasjonene de har gjort rundt seg. Som følge av dette har mange polyteistiske religioner kneblet og gitt rom for monoteistiske verdensreligioner som kristendommen og islam. Men med seg har vitenskapelig og teknologisk innovasjon foregår også på mediefronten, og det har bragt samfunnet nærmere myndighetene, kriminaliteten og annen underholdning som pryder medienes oppslag. Separate stater med streng sikkerhetspolitikk kan for et engstelig eller bekymret sinn kan oppleves som overdrevent og overveldende når det gjerne er her fokuset til nyhetsredaksjoner ligger.

Og det er over alt.

Det er nærmest naturlig at en skepsis vokser frem når mediene omtaler at hemmelig informasjon til stadighet eksponeres, myndighetene gjør et feilsteg, og det faktum at myndighetene sitter på klassifisert etterretning. Skepsis er sunt. Mediene er kjent som den fjerde statsmakt, en vaktbikkje som holder myndighetene i sjakk. På samme måte er samfunnets skepsis med på å utfordre lokale institusjoner til å akte seg i favør av samfunnet de tjener. Symbiosen mellom offentlige instanser, mediene som overvåker dem, og et kritisk folk er intet mindre enn oppskriften på et (i det minste delvis) sunt demokrati.

Avbildet: Hillary Clinton (neida) Foto: Daniela Turcanu/ Unsplash

Det blir fort for mye

For mye av det gode er derimot ugunstig, og i sammenheng med konspirasjonsteorier kan skepsis føre til uhorvelig frykt for at sanseinntrykkene og informasjonen man mottar er feil. Hvor skillet mellom sunn skepsis og fullblåst aluminiumsfolie-hatt armering går, er ikke lett å si. Flere konspirasjonsteorier har vist seg å være sånne – blant annet CIAs grusomme bevissthets- og atferdskontrollforskning gjennom psykisk tortur og heslige medikamenter, viste seg å være en realitet. Det er nærmest en selvfølge at konspirasjonsteoretikere tviholder på hypotesene sine når slike saker eksponeres. Men det er fåtallet som viser seg å faktisk holde vann, så denne promillen av alle de elleville teoriene som sirkulerer kan ikke anvendes som argumentasjon for at månelandingen ikke fant sted. Nå nylig døde ironisk nok en konspirasjonsteoretiker som følge av koronasmitte, da hans skepsis til pandemien tillot han å ha mange nærkontakter. I dette tilfellet bikket betvilelsen over fra latterlig til katastrofal.

For enkelte som ikke navigerer samfunnets klassifiserte hulrom med paranoia og skepsis kan konspirasjonsteorier være et utløp for mystisk underholdning. På samme måte som at enkelte lever for å kjenne at livet henger i en tråd ved å hoppe i strikk, kan andre nyte spenningen konspirasjonsteorier om at familien Rothschild styrer verdensøkonomien.

Konspirasjonsteorier har altså en plass i samfunnet, ved siden av sunn skepsis og god underholdning. For mye av det gode er i konspirasjonsteoriens verdens også lite gunstig, men det er vel akkurat det reptiloverhodene vil at jeg skal skrive.