World of Warcraft Classic: Uoriginalt eller nostalgisk?

Artikkel – Anders Wiig Letnes

Originale WoW er tilbake «by popular demand». Nok et eksempel på manglende kreativitet? Eller nostalgisk gjensyn?

Foto: Lorenzo Herrera /  Unsplash

Foto: Lorenzo Herrera / Unsplash

World of Warcraft er blitt «bestefar». Under storhetstiden hadde det rundt 10 millioner aktive spillere. Nå har spill som League of Legends og Fortnite tatt over tronen. Forrige uke, 15 år og syv utvidelsespakker senere, snudde spillutviklerne klokka tilbake.

 

Hva er WoW igjen?

De fleste har hørt om World of Warcraft. MMORPG-en («massively multiplayer online role-playing game») satte online-gaming på kartet på slutten av 2000-tallet. I tillegg til å være populært blant spillere, ble det en «yndling» i media. WoW fikk i sin tid skylda for en rekke samfunnsproblemer, som avhengighet, manglende fysisk aktivitet og sosialisering IRL («in real life»). I tillegg har flere trukket frem WoW i forbindelse med skolemassakrer og terror – f.eks. spilte Anders Behring Breivik mye WoW.

Samtidig har det alltid vært mye stigma knyttet til WoW. Mange har sett på det som mer «nerdete» enn FIFA, Call of Duty eller Grand Theft Auto. Og det er selvsagt sant: WoW er det perfekte spillet for fantasy-nerder – uten at det er noe negativt – med orker, gnomer, alskens fabeldyr og alt som hører til. I tillegg er WoW abonnementsbasert. Ideen virker til å ha vært at folk skulle ha nok å gjøre i WoW til at de ikke trengte andre spill. Med andre ord innebar spillet både investering av tid og penger. Slikt gjorde kanskje at en del «casual gamers» holdt seg unna.

Og hva er WoW Classic?

Spillet ble lansert i 2004. Siden den tid har Blizzard, utvikleren, sluppet 7 utvidelsespakker. Disse både utvidet verdenen og endret deler av spillet. Eksempelvis krevde den første versjonen – også kalt «vanilla» – mye samarbeid. Spillere slo seg sammen for å fullføre «raids» – lengre «dungeons» fylt med fiender og til slutt en boss. I vanilla tok det mye tid å finne raid-grupper, men på veien ble man kjent med andre spillere. Senere utvidelser har gjort prosessen mye enklere.

Etter mange slike endringer følte noen spillere at WoW hadde mistet noe av sjarmen sin, og lengtet tilbake til vanilla. Blizzard sier det lyttet til fansen, men trodde lenge at det var teknisk umulig å bringe tilbake originale WoW, ifølge PC Gamer.

Dessuten har utvikleren lenge virket negative. I 2013 ble Blizzard-ansatte spurt om de kom til å lage servere for gamle versjoner av spillet.  J. Allen Brack svarte nei, og la til at du/dere egentlig ikke vil ha gamle servere tilbake: «You think you do, but you don´t». Med andre ord fremsto Blizzard som om de visste bedre enn fansen, noe som sjelden er populært. 

Dermed tok fansen saken i egne hender. På et tidspunkt dukket det opp private, uautoriserte vanilla-servere. I 2016 ble den mest populære av disse stengt etter klage fra Blizzard. Den gang kunne Brack fortelle at dette var for å beskytte World of Warcraft-merkevaren, ikke fordi de var anti vanilla-servere Polygon. Året etter annonserte Blizzard WoW Classic, og forrige uke ble det lansert til stor jubel.

Pågangen har vært stor, og noen spillere rapporterer køer på opptil seks timer før man får spille. Serverne har nemlig en viss kapasitet, og den er tydeligvis lavere enn antall spillere. Altså sitter håpefulle Classic-entusiaster og venter på at andre spillere skal logge av, så de selv får plass.

 

Uoriginalt?

Denne fortellingen viser i stor grad at WoW Classic har blitt kjempet fram av fansen. Utviklerne påstår at de ikke vært negative til ideen, men det har i alle fall tatt mange år. Kanskje tok de ikke fansens ønsker på alvor, kanskje trodde de at de visste bedre. Å påstå at WoW Classic er melking av et gammelt konsept, er dermed ikke riktig.

Allikevel skriver Classic seg inn i en trend: En kulturindustri som tjener store penger på «reboots», «remakes», «remasters» og «franchises». NRK kunne melde at de fleste norske kinofilmer i 2019 er gamle konsepter i ny drakt. Playstation Store inneholder en rekke «remasters» fra tidligere konsollgenerasjoner. Marvel har sluppet 23 MCU-filmer. Spider-Man har blitt «rebootet» tre ganger siden første film i 2002, og nå er det fare for at det skjer igjen. Å snakke om mangel på kreativitet, eller eventuelt manglende lyst til å satse på noe nytt, er ikke akkurat revolusjonerende.

Foto: Ciaran O'Brien /  Unsplash

Foto: Ciaran O'Brien / Unsplash

 Nostalgisk?

Samtidig har fenomenet to sider – både bransje og publikum – noe WoW Classic viser tydelig. Blizzard har etter mange år gitt etter for fansens ønsker. Skal vi tro dem har de snakket om det lenge, men uten press kan det være de hadde latt det bli med de tekniske utfordringene. Så samtidig som bransjen elsker «remakes» av gammelt materiale, elsker publikum å konsumere det.

Gamle suksesser lages på nytt, oppfølgere lages flere tiår etterpå og handling finner sted i «gamledager». Stranger Things er et prakteksempel på sistnevnte. Handlingen er satt til 80-tallet, og med følger 80-tallets estetikk. Dessuten er den kraftig inspirert av kjære 80-tallsfilmer som Alien, E.T. og Terminator. Star Wars: The Force Awakens (2015) følger opp Return of the Jedi (1983). Ewan McGregor skal spille Obi-Wan Kenobi igjen.

Det er nesten noe psykoanalytisk over fenomenet: vi vender tilbake til barndommen. Eller eventuelt til ungdommen. Til en annen tid. Ikke veldig rart, heller, hvis man tenker på det. Vi står ovenfor en massiv klimakrise. Donald Trump sitter i Det Hvite Hus. Kanskje er det slik at når verden er usikker, og fremtiden virker skremmende, så lengter vi tilbake til en enklere tid. Nå var ikke nødvendigvis 80-tallet «enklere» eller mindre skummelt – kanskje tvert imot. Kanskje er det brillene vi ser tilbake med som står bak, for alt var som kjent «bedre før».  

Kan usikkerheten gjør at vi oppsøker noe som er sikkert, noe vi vet at vi liker, fordi vi har likt det før. Kanskje det ikke er en eksistensiell usikkerhet som står bak, men den enorme mengden av innhold man kan strømme, spille eller lytte til. Kanskje jungelen av valgmuligheter gjør oss apatiske. Filmkveld med kjæresten, venner eller familie ble en times øvelse i demokrati, hvor man vitenskapelig veier opp fordeler og ulemper ved filmene man står mellom, helt til absolutt ingen er fornøyde og filmkvelden er ødelagt før den har begynt. Kanskje er det derfor vi søker det vi vet vi liker, det vi vet vi blir fornøyde med, selv om det er gammelt eller noe vi har sett før.

WoW Classic viser hvordan kulturindustrien kan tjene penger på et spill fra 2004 – noe som i motsetning til film er «lenge siden» for spill. Samtidig viser det hvordan gammelt i ny drakt ikke alltid er en kynisk taktikk, men at også nostalgien blant publikum er viktig.