Eminems kamp mot fans og kritikere

Kommentar – Anders W. Letnes

Med Music to Be Murdered By går Eminem nok en gang til angrep på kritikere og fans. Hvorfor gjør han det? Og hvorfor hater fansen ham? Kan han gjøre noe med det? Rapperen sliter med det jeg kaller «Eminem-problemet».

Foto: Sabine Fricke / Graffiti / Unknown [CC BY-SA]

Eminem slapp Music to Be Murdered By som en overraskelse 17. januar. Selv om det fortsatt lider av «Eminem-problemet», så er albumet faktisk (!) overraskende bra – i hvert fall for nye-Eminem. Sjekk ut anmeldelsen her. Eminem-problemet er tredelt: 1) «Eminem-fortellingen» er over, 2) Eminem er omgitt av Ja-mennesker, og 3) Eminem misforstår kritikken.

1) «Eminem-fortellingen» er over

Svært forenklet handler Eminem-fortellingen om en gutt som vokste opp i fattigdom i Detroit. Som kjempet seg gjennom giftige forhold (til kona og familien), men som elsket døtrene sine. Som kjempet mot dårlig selvtillit, mot kritikere og folk som ikke trodde på ham. Som senere kjempet mot avhengighet og depresjon, og som prøvde å overleve kjendistilværelsen. Som på veien utleverte familien i ekte Knausgård-stil, og som sa ting han senere angret på i kampens hete.

Eminem-fortellingen gjennomsyrer musikken hans. Han var mer personlig enn den politiske hip-hop´en, eller kanskje politisk gjennom det personlige. Han appellerte til mange; de som delte noe av fortellingen hans, de som trengte håp, de som bare likte rimene.

Selvsagt var Eminem også et lyrisk talent, hadde eventyrlige beats og en unik evne til å snu motgang til sin fordel. Men til syvende og sist er han nesten ingenting uten «Eminem-fortellingen». Og den fortellingen er over. På The Marshall Mathers LP II (2013) tok han oppgjøret. Unnskyldte seg til moren. La Slim Shady-aliaset på hylla. Skrev det siste kapittelet.

Fortellingen er over, men han nekter å gi seg. Eminems stil er så sammenvevd med det å være personlig, at han nesten ikke klarer å skrive om noe annet enn seg selv. Han var en karakter i sin egen fortelling, og det var selvsagt naturlig at sangene handlet om hovedpersonen. Men hva gjør Eminem når fortellingen er over?

Vel, han fortsetter å rappe om seg selv – det er det han kan. Han rapper om det eneste personlige han har igjen: Sitt forhold til hip-hop, sitt forhold til fansen, og sitt forhold til sin egen karriere. Med andre ord: Kampen mot fans og kritikere.

Se på «You Gon´ Learn» med Royce da 5'9". Royce rapper først om livet sitt, så om «segregation» og «separation». Eminems vers starter om fattigdom, men halvveis inn angriper han nok en gang kritikerne. I «Leaving Heaven» rapper han om faren sin, men også om kritikken. Hvorfor må dette kritikk-narrativet dukke opp i hver eneste sang?

Fordi Eminem ikke klarer å slutte å rappe om seg selv. Fordi han ikke innser at de introspektive sangene var interessante som en del av Eminem-fortellingen, men å høre hvordan han personlig opplever kritikken for tredje album på rad er ikke interessant.

Fordi fortellingen er over, og nå skriver fans og kritikere «fortellingen om fortellingen». Det tåler han ikke. Den vil han nemlig også skrive selv. «Kritikken av kritikken» er Eminem som hijacker biografien om seg selv. Han tror at «omtalen» av Eminem-fortellingen er siste kapittel, men det er feil. Omtalen foregår utenfor fortellingen.

Dette betyr ikke at Eminem er «ferdig». Selvsagt kan han rappe selv om fortellingen hans er over. På Music to Be Murderd By fungerer «Stepdad» som et nytt kapittel i denne – noe lagt til i en andreutgave – mens «Darkness» er en politisk sang om noe helt annet. Skal Eminem løse problemet trenger han en tematikk, en ny fortelling, et nytt emne – noe annet enn «kritikk av kritikk».

Eksempelvis fortsetter Em å rappe om forhold og kjærlighet. Ingen har noensinne ønsket Eminem som samlivsterapeut! Ja, sangene om forholdet til Kim var interessante fordi det var Kim de handlet om. Nei, «In Too Deep» – en utroskapssang så generisk at Em like gjerne kunne sagt «denne handler om to folk er utro med hverandre fordi de elsker hverandre mer enn den de er sammen med», og så avsluttet den 3 minutter før – er ikke interessant.

2) Eminem er omgitt av Ja-mennesker

Del 2) er kortest, men henger tett sammen med de to andre. Før måtte Eminem forholde seg til produsenter og plateselskap. Nå gjør han det meste selv, tilsynelatende uten input fra andre. Se f.eks. på mangelen på samspill mellom ham og Royce. Eller mangelen på samspill mellom sangene på albumene. Royce har sluppet en rekke gode album de siste årene. Hvorfor sier han ikke fra?

3) Eminem misforstår kritikken

Eminem oppsummerer selv kritikken på «Premonition (Intro)», men her henger han seg opp i detaljer. Alle har ulike meninger som trekker i ulike retninger. Jeg kan ikke gjøre alle fornøyde, så da fortsetter jeg bare med det jeg gjør, sier han visst.

«They said I'm lyrically amazing / But I have nothing to say / But then when I put out Revival and I had something to say». Det er gjør vondt å høre legenden rime «nothing to say» med «something to say», men poenget her er at Em hadde noe å si lenge før Revival. Hovedkritikken mot Revival er ikke at han hadde noe å si, men mangelen på sammenheng, forferdelige beats, flaue bars og svake flows – det var rett og slett svakt.

«I need to get me some Dre beats». Nei, de må ikke være laget av Dr. Dre, men Eminems gamle beats hadde faktisk rytme, og han jobbet faktisk med rytmen. Joda, «Rap God»-flowen vokser på meg, men når han rapper tregere er det lettere å oppfatte, og samtidig lettere å formidle et budskap. Det er «Darkness» er godt eksempel på.

Problemet er ikke detaljene, men heller det store bildet. Eminem er vanskelig å kjenne igjen i den nye musikken. Et annet problem er at han tilsynelatende ikke bryr seg om kritikken, men samtidig dedikerer tre album til å kritisere kritikerne. Det er helt tydelig at du hører på kritikerne, så hvorfor ikke faktisk lytte?

Vi går inn i en tid med flere og flere konflikter mellom publikum og kunstnere, eller konsumenter og produsenter. I kjølvannet av Game of Thrones-finalen forsvarte noen serieskaperne med at «de gjorde det beste de kunne». Eminem argumenterer på lignende vis: «Bitch, if I was as half as good as I was I'm still twice as good as you'll ever be». Halvveis er ikke godt nok. Ja, i blant kan fans kreve for mye, men «vi prøvde så godt vi kunne» er heller ingen god unnskyldning.

Andre mente at kunstnere må få lage kunst uten å la seg påvirke av publikum. Er det virkelig sånn kunst fungerer? Er ikke nettopp Game of Trones et prakteksempel på at kunst faktisk skapes i møtet mellom verk og publikum, ikke bare hos kunstneren?

Nei, Eminem trenger ikke å bli gamle-Eminem igjen. Jeg tror ikke kritikken har gått på at han har prøvd noe nytt, men heller hvor ugjenkjennelig han har vært. Når både fortellingen er over, og stilen hans er så forandret, så spør fans seg hvorfor de faktisk lytter til ham. Er dette Eminem, eller en helt ny artist? Hva har denne nye artisten som appellerer foruten Eminem-navnet?

Selvsagt må kunstnere få utfolde og utvikle seg. Problemet er når de tilsynelatende misforstår hvorfor de ble populære i utgangspunktet. Eminem som samlivsterapeut er et eksempel. Det er ikke forholds-tematikken som appellerte til folk, men forholdet til Kim som en del av Eminem-fortellingen.

Eminem-problemet

Oppsummert handler dette altså om at: Eminem-fortellingen er over, så han har ikke noe å rappe om lenger, og hittil har han ikke funnet noen ny fortelling. Tenk om neste album kunne vært 100 % politisk, med sanger som «Untouchable» fra Revival og «Darkness» fra Music to Be Murdered By. Ikke bare sleivete sammenligninger mellom Trump og Hitler, men faktiske historier.

Her kunne han trengt noen Nei-mennesker. Noen som kunne hjulpet ham å velge en retning, og så plukket ut sangene som passet best til tematikken. Et album hvor «Darkness» kan eksistere uten å bli sabotert to sanger senere med en linje hvor Eminem i lystig lag sammenligner rap-skillsa med morderens evne til å drepe.

Oppi alt dette forstår ikke Eminem kritikken mot seg, eller så lytter han ikke til den, men er allikevel svært opptatt av den. Enten bør han svelge stoltheten og gjøre mer «fan service», eller droppe å kommentere. Han må forstå at han ikke klarer å ta grep om «fortellingen om fortellingen» om han fortsetter å kritisere «kritikken av kritikken av kritikken av kritikken». Istedenfor må han faktisk lage musikk.

Les også: Anmeldelse: Music to Be Murdered By

---

Hva synes du om Eminem for tiden? Har Eminem-problemet flere deler? Si din mening under!