”We live in a society where we’re more and more afraid to be confronted with something that disturbs us. We don’t want to be disturbed. Sorry, but life is sometimes disturbing. That’s life. If you dont want to live, then sleep.”

Sjefsredaktør for Charlie Hebdo Gérard Biard, i intervjuet jeg aldri trodde jeg skulle få.

Gérard has entered the building.
Foto: Fanny F. Overgaard / PRESSET.

Øverland-foredraget: “Til offentlig forargelse”

Det var enkelt å si ja til å bli med på et arrangement som dette. Human-Etisk Forbund slo med all rett på stortromma på det første arrangementet i serien som skal fremme ytringsfrihet hver 21. januar de neste ti årene. Med den lokkende beskrivelsen “til offentlig forargelse” og gjestet av sjefsredaktør Gérard Biard for Charlie Hebdo var vi over tre hundre mennesker i Gamle Deichmanske Bibliotek denne dagen.

Tegneren er Roar Hagen, og han jobber som tegner i VG. Avbildet er Shabana Rehman (karikert som Pippi Langstrømpe) som løfter Mulla Krekar. Hendelsen skjedde i 2004, og ble overraskende nok ikke en stor snakkis på den tiden.
Foto: Fanny F. Overgaard / PRESSET.

Om ikke arrangementet allerede var toppen av kransekaken, fikk jeg til all overraskelse et ja da jeg spurte om å få et intervju med Gérard Biard. Jeg må takke Human-Etisk Forbund for at de slipper oss til, et studentmagasin, på lik linje som de andre journalistene som skulle få snakke med han denne dagen. Det føltes i flere uker uvirkelig og skummelt å skulle gjennomføre dette. Jeg har høye krav til meg selv, og tenker ofte at jeg ikke er god nok, som mange nok kan kjenne seg igjen i. Jeg kunne flere ganger diskutere med meg selv om jeg hørte hjemme her. Om jeg hadde retten til å ta plass i rommet med de andre journalistene, og ikke minst i rommet med Biard. Det la jeg fort fra meg: Essensen ved hele arrangementet var jo tross alt ytringsfrihet, og det betyr at vi alle har rett til en plass ved bordet. Både sjefsredaktøren for Charlie Hebdo og meg, en skribent for dette studentmagasinet.

Jeg synes Human-Etisk Forbund gjorde riktig i å gå fullt ut på et slikt arrangement. Poenget var jo faktisk å sjokkere og røske oss opp litt – akkurat som Arnulf Øverland gjorde med sitt eget foredrag 21. januar i 1933. Han var poet og skribent, og blant annet en av medstifterne til Human-Etisk forbund. Hans foredrag “Kristendommen, den tiende landeplage” førte til så stor offentlig forargelse at han ble tiltalt for brudd på blasfemiparagrafen. Han ble senere frikjent i rettssaken. Men på grunn av hans tro av rett på ytringsfrihet, uavhengig av en blasfemiparagraf og en sannsynlig frykt, valgte han likevel å gjennomføre foredraget.

Human-Etisk forbund mener at alle skal ha retten til å ytre seg selv om det kan føre til “offentlig forargelse”. Man skal ikke bli straffet fordi man har en mening og ytrer den. Øverland hedres derfor med Øverland-foredraget, der viktige frontfigurer for ytringsfriheten skal få snakke. Dette er mennesker som har valgt å ta opp kampen og snakke ut om det mange ikke tør å ytre seg om. Hvis vi ikke snakker om det ubehagelige, hva skjer da? Mennesker kommer alltid til å være uenige, ofte er det en blessing in disguise. Vi må kanskje se det verdifulle ved uenighetene? Hvem vil vel sitte i et ekkokammer der alle er enige om absolutt alt? Sannheten kan være komplisert og den kan ha flere svar. Derfor må vi tørre å diskutere den. Den kan føles sårende, krenkende eller til og med provoserende. Jeg spurte derfor Biard hva hensikten og motivasjonen var bak å provosere.

– We’re not provocateurs. I don’t agree with that. We react to whats happening in the world. If we publish a cartoon of Muhammed, it’s because Muhammed invites itself into the news. It’s not because we want to provoke or shock anyone. We don’t care about that.

– We publish cartoons and articles about what’s happening in the society. We talk, we write and we draw about social, political and international matters. Sometimes ethic issues, but... We do not invent them, sier han og ler.

So it’s more of an answer, a reaction as you say, to what’s happening in the world?

– Yes. Most of the time we react to what’s happening in french politics. That’s our main job – french politics. Our main job is not islam, not at all. So no, we’re not provocateurs. There’s an expression that goes: “we put oil on fire”. So it’s not like we put oil on “nothing”. Someone else started the fire and we reacted to the fire. That’s all. We’re not the fire. Someone else is.

Forsider av Charlie Hebdo. “Mullaher som entrer en kvinnes vagina den ene uken. De brukte en uke for å finne veien ut igjen,” sier Biard.
Foto: Fanny F. Overgaard / PRESSET.

“The first question you have to ask yourself when you look at these covers is ‘What is the cartoon about? Is it about a naked woman? Or is it about the mullahs coming out of her ass?’ Satire helps you to do this thinking, because there is always the thing we call ”second degree” in a cartoon. Behind the obvious meaning, you have the second meaning.”

— Gérard Biard

Mennesket Gérard Biard

Biard skal snakke om ytringsrommet til avistegnere i Frankrike og internasjonalt i denne dagen. Det blir naturlig nok med et utgangspunkt i terrorangrepet som ble utført på redaksjonen i 2015 som rystet verden. Magasinets navn er nesten blitt et symbol, og synonymt med ordet ytringsfrihet. Det kunne man også praktisk talt merke, da lokalet i det gamle Deichmanske bibliotek var fult av nysgjerrige mennesker.

– I joined Charlie Hebdo when it restarted again in 1992 with a friend, Philippe Val, who was a former editor in chief. Me, Val, Cabut, Wolinski and other cartoonists met in a bar and discussed making a new newspaper. We knew what kind of newspaper we wanted to make, but we didn’t have any title. Wolinski said: ”Charlie Hebdo is free, so let’s take it”. We wanted to make a rebirth of Charlie Hebdo, so that’s what we did, forteller Biard om å starte i satiremagasinet.

Jeg spurte han hva som fikk ham til å ville arbeide i satiremagasinet. Om han hadde noen tidligere opplevelser som førte ham i denne retningen.

– For me it was very emotional. It was something special, because when i was younger and a student i was a reader of the former Charlie Hebdo. It was born in 1970 and it stopped publishing in 1981. So it was very emotional for me to be in this newspaper I read when i was a student and a young adult. It was very famous at that time and a very important satirical and political newspaper for students in the seventies. Right from the beginning Charlie Hebdo was against nuclear power and for ecology, for womens equality and for animal rights. So it was a very specific newspaper even in that time.

– And that’s really it. I didn’t walk one day and say “oh, I’m gonna work for Charlie Hebdo”. It was just by chance. It’s my job, it’s my culture and my way of writing – it’s perfect. I could write for another newspaper, but firstly I would not have the same freedom and secondly i would perhaps write something totally different, sier Biard.

Biards foredrag er viktig og et alvorlig tema. Det setter menneskeliv i fare og kan starte en krig. Det er ikke mye annet jeg kan komme på som er mer viktig enn dette. Likevel er fyren morsom og vittig, egenskaper som får meg til å respektere han enda mer, om jeg ikke allerede respekterte ham nok. Spørsmålene mine til intervjuet virker plutselig ikke så dumme likevel. Biard er en mann med glimt i øyet, som ikke nødvendigvis tar seg selv så seriøst. Det er en absurditet over kontrasten i det humoristiske og det blodige alvorlige. Men hva er vel ikke ting uten et hint av humor og satire? Jeg lurer på hva som egentlig får sjefsredaktøren til å le.

What makes you laugh? What’s your type of humour?

– It depends (he says as he laughs). It depends on how much i’ve been drinking. Haha, no, but... Personally i’m very fond of absurd humor. You know, Anglo-Saxon absurd humor. I’m fond of Monty Python. All these silly and totally disturbed people, you know – that makes me laugh.

– Because I also work in a satirical, political newspaper, that kind of humor also makes me laugh. I’m half italian, so I’m a big fan of the italian comedy from the sixties and the seventies. That social humor, you know, related to the social and political stance in society.

What is your favourite part on a normal day at work?

Biard: Sleep. Haha.
Me: You can sleep at work? Nice.
Biard: It happens.
Biard: My favourite part is maybe when i’ve finished my column. Perhaps i’m not happy about what I wrote, but okay, it’s finished. I’ve done it – once more.
Me: Yeah, yeah, yeah (I say with big enthusiasm cause I can relate).
Biard: The thing with publishing a weekly, when it’s finished, you have to do it over again. It’s never finished. It’s different with a daily. In a daily you don’t have the time to take time. On the other hand that’s the luxury you have in a weekly. You’re not obliged to react right away. You can take two or three days of reflection, thinking, maybe see how things are going and then you can react.

Blasfemi

I Norge i dag er vanskelig å tenke seg en virkelighet der noen blir straffeforfulgt for å ha bedrevet blasfemi. Vi er dog smertefullt klare over hvordan det er i andre land i verden. Det er fortsatt åtte land i verden der blasfemi straffes med død, og en rekke andre land som straffer og sanksjonerer på ulike måter. Risikoene innebærer å bli hetset, utstøtt, mishandlet og til og med drept. Listen er lang på de som har fått bøte og kjent på konsekvenser knyttet til dette. Gérard Biard mistet flere av sine venner og kolleger i terrorangrepet som ble utført på satiremagasinet i 2015.

Det var karikaturen av profeten Muhammed som skulle være årsaken til at flere mennesker mistet livet den dagen. Karikaturen er også grunnen til at en rekke mennesker i dag må ha vakthold tjuefire timer i døgnet, Biard er en av dem. Det er ganske absurd å tenke over. Jeg så opp på skjermen foran oss i salen med den beryktede karikaturen lysende over oss. Et bilde som jeg (nesten) ble engstelig for å Google. Journalistene i Charlie Hebdo var kanskje redde, men de valgte likevel å trykke det samme bildet igjen uken etter terrorangrepet. Denne gangen skulle karikaturen holde opp skiltet “Tout est pardonné”. “All is forgiven”.

What would the former Charlie say to the young Charlie?

– Unfortunately the former are dead. But I think there is both a lot of differences and also no differences between the former newspaper and the new one. Charlie Hebdo has always been a newspaper with a tight relation to society. Society changes and so does Charlie Hebdo. Charlie Hebdo today is different than the one we published in 1992. It’s different because society is now different. The issues are different, the topics are different and the people are different. The main difficulty when you have to make this kind of newspaper is that you can’t rest. You can’t say “oh, let’s write about the same things”. No, that doesn’t work.

“Blasfemi foreligger dersom noen i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for en trosbekjennelse” står det på lovdata.no.

Det er viktig å snakke om land der blasfemi blir sett på som noe straffbart. Det er også viktig å snakke om det sosiale aspektet ved det. Cancel culture, der man kan bli sosialt sanksjonert og utstøtt hvis man er uenig eller stiller kritiske spørsmål ved ulike fenomener. Jeg fikk dessverre ikke rukket å spørre Biard om hans tanker rundt cancel culture, men jeg synes han kommer med gode poenger i dette utsagnet:

You talked about this in your lecture, but do you think there is something escpecially important happening today that we need to address and talk about?

– I think the most important thing is to name things. To name what we are facing. The danger is to be afraid to name it. For example when we face islamism, we have to name it. We have to say “okay, this is islamism or this is totalitarism”. We have to take it for what it is. Because that’s the reality. Today people are afraid to name things and they use a lot of euphemisms. They are afraid to shock and they are afraid to provoke, but you have to give the right word and definition of something. It concerns not only politics, it concerns everything. Even social matters, you know... We live in a society where we’re more and more afraid to be confronted of something that disturbs us. We don’t want to be disturbed. Sorry, but life is sometimes disturbing. That’s life (he says while laughing). If you dont want to live, then sleep.

Et pitstop i Gérard Biards liv

Det var høy sikkerhet, og flere vakter sluset oss inn gjennom forskjellige sjekkpunkter. Biard lever dette livet hver dag, og i dag fikk vi et lite innblikk i hans virkelighet.

Etter å ha sett den høye sikkerheten forsto jeg fort nødvendigheten av at Biard må verne om privatlivet sitt. Jeg hadde dog allerede et noe personlig spørsmål som jeg uansett ville stille. Jeg kom jo inn denne dagen på et oppdrag om å bli mer kjent med mannen bak sjefredaktørrollen. Jeg synes det er interessant å vite hvem folk er, i alle fall når de lever bemerkelsesverdige liv som er litt utenom det vanlige.

Too Personal?

Me: You have to tell me if this is too personal...
Biard: Okay, if it’s too personal i won’t answer. Hehe. No problem with that.
Me: I’m very curious about *you* behind the editor-in-chief role. What do you like to do when you’re not at work? What’s important in your private life?
Biard: In my private life? Ehm... ***some seconds pass***. That’s too private, he says and we both laugh.

Det er vanskelig å ignorere det høye ekkoet av stemmer som klinger i veggene. Tre hundre mennesker har individuelle samtaler med venner, kjærester, ektefeller og kolleger de sitter ved siden av. Jeg har ingen å snakke med, og derfor tjuvlytter jeg heller på sidemannens samtale. De snakker om hvordan de aldri kunne levd et sånt liv som Gérard Biard lever. Et liv med fullt vakthold og overvåkning tjuefire timer i døgnet. Et liv der ytringsfriheten blir satt høyere enn ens egen sikkerhet. Det er lett å tenke det samme. Frihet er noe mange ikke ville gitt fra seg. I alle fall ikke til hvilken som helst pris. For Biard er prisen han må betale for ytringsfriheten en konsekvens av retten til å snakke fritt. Til tross for de grusomme hendelsene har han ikke viket en tomme. Det krever sin mann eller kvinne. De fleste av oss hadde antagelig feiget ut (og det gjorde vi også). Biard sier i talen sin at han ikke er redd etter terrorangrepet – han er sint. Dessuten, hva skulle han ellers drive med hvis han ikke gjorde nettopp dette? Det var ingen vei tilbake nå, enten han ville det eller ikke.

Why is satire an important tool in adressing issues in society, do you think?

– I think satire is important for democracy. Because it’s a way to understand that in a democratic society you have to be confronted and you have to debate. You can be shocked by something, and you have to be an adult about it. We are adult citizens. Not someone who cries when someone points at you. Children do that, but adults don’t. Satire is something very cruel. Its aim is not to please or be pleasant, on the contrary, it points out what’s important in a fact, in a policital idea, or in a social idea – but it’s something that often feels very unpleasant for the one receiving it. Laugh is always a reaction to something. A reaction to a shock in a way. Something is different and it’s violently different, so you laugh. The aim of satire is to provoke this laugh and to provoke this thinking about “okay, what did i miss here?”

– A few years ago it was this controversy about a cartoon we made. Do you remember this immigrant child that was dead, laying head down on the beach? We made a cartoon where we drew the child just like in the original photography. Over him we drew an advertisement of McDonalds. People were saying that we mocked this poor child, but the subject was not the child, the subject was “what did he dream of when he tried to get over the ocean?” He died on this beach, in a place that could not give him these hopes and dreams.

Kind of like get rich or die trying?

– Yes. I was in Germany at this time and I had to explain that to many journalists. They didn’t understand. They didn’t even understand why they were shocked by this image, sier Biard til slutt.

“Biard, we have to go”

Gjengen som var med å ordne det hele, Gérard Biard og yours truly.

Tretti minutter har gått og vår kontaktperson kommer inn og sier “Hi guys. I’m sorry, I think I have to interupt you now, cause we need to get going…

...I just have one quickie before you go! Do you have any advice for tomorrows journalists, like me?

– Well... Be yourself, don’t be afraid. Don’t be afraid. Because, as I said, you have the right to be afraid, but you have to face this fear and reflect around it. Don’t be afraid. Be brave.

So, do you have any questions for me? Just kidding! Hehe.

Jeg så at han skulle til å svare, men feiget ut og la på “just kidding”. Vi ler og takker for i dag. “Fader” banner jeg litt for meg selv. Beklager “blasfemien”… Neste gang skal jeg være litt mindre redd, som Biard lærte meg denne dagen.

Les hele talen til Gérard Biard her.

Til offentlig forargelse: Gérard Biard & Charlie Hebdo