Jeg har akkurat lært at det er “flytende krystaller” i flere av skjermene jeg bruker. Hvorfor syns jeg det er så interessant?

Lite blir sagt om skjermer som materiell teknologi, skriver Sean Cubitt i en et bokkapittel jeg hadde om i emnet Screen Politics. Selv, tenker jeg ikke stort mer på skjermene i livet mitt enn at jeg helst ikke vil ha knust skjerm og at det gjerne må være levende og skarp fargekvalitet.

En av tingene som overrasket meg da jeg leste Cubitt’s “Current Screens” (2011) var i hvor stor grad komponentene som utgjør en fungerende skjerm inneholder kjemikalier og mineraler som kan bli brukt til nye ting om man resirkulerer skjermene våre. Cubitt beskriver blant annet hvordan LCD-skjermer, altså de skjermene som bruker flytende krystaller, lyser opp på grunn av deres “mercury-vapor fluorescent backlights”. Dette er en type skjermteknologi som bruker mindre kraft enn tidligere skjermer, og som ikke produserer så mye “unwanted radiation” (s. 27). Poenget med å nevne disse komponentene er ikke nødvendigvis at du skal bli en skjermteknologi-ekspert, men heller å gjøre deg oppmerksom på at skjermer er materielle og at det skjer ting bak bildene som lyser opp etter du har skrudd på skjermene dine.

Nordmenn er kroniske samlere av småelektronikk, og vi har alle i snitt to gamle mobiler liggene hjemme i skuffene våre. Av elektroniske duppeditter jeg ikke lenger bruker, har jeg en smadret iPhone 3 med et deksel med rosa, falske smaragder på seg, en gaffateipet iPhone 5, en Sony Ericsson med dingeldangel hengende fra dingeldangel-hullet på selve mobilen, en Nokia med mini-tastatur, og en annen telefon med touch-funksjon. Alle disse mobilene har gått i arv, og bra er det at de ble brukt godt, men det er ingen grunn til å hamstre gamle mobiltelefoner heller.

Jeg ønsker derfor å oppfordre meg selv og alle dere til å levere inn gamle skjermer og annen elektronikk til resirkulering, slik at det er høyere sannsynlighet for at de kan bli gjort om til noe brukbart.

Å møtes rundt skjermen
Det jeg derimot alltid har brydd meg om er den visuelle informasjonen jeg får fra skjermer, altså filmene, YouTube-videoene, Pinterest-boardet og Instagram reelene.

I tillegg til å oppfordre dere der hjemme til å resirkulere de gamle mobilene deres, så ønsker vi i redaksjonen også å oppmuntre til å samles mer rundt skjermene våre. Skjermtitting har med årene gått fra å være en sosial begivenhet, hvor man i fjernsynets første leveår ofte kun hadde ett fjernsynsapparat i hele nabolaget, til i høy grad å bli en personalisert aktivitet kuratert til enkeltindivider.

Der hvor man i dag finner Max Burger på Egertorget, var det 12. januar 1954 den første offentlige TV-sendingen i Norge. Foto: Arne F. Køpke – Riksarkivet, CC BY-SA 4.0

I denne utgaven har vi flere tekster som utforsker temaet “skjerm”, og mer spesifikt lyse skjermer. Lysheten har blitt tolket på forskjellige måter, være det seg en mer konkret og materialistisk tolkning, hvor skjermene skrus på og viser de lysende pikslene som utgjør filmer vi ser på, eller hvordan innholdet på skjermene våre kan fremkalle en følelse av nostalgi, kjøpepress, minner og annet.

Utgaven er spesiell, fordi det er den første utgaven hvor samtlige tekster er på engelsk, bortsett fra denne lederen da. Det er både tilfeldig, men også et resultat av en ny gjeng med skribenter som har blitt en del av redaksjonen denne høsten.

På tide å ta på blålysbrillene, for du blir å ville lese alle disse artiklene i one go!

Kilder:

Cubitt, Sean (2011). “Current Screens”. I Imagery in the 21st Century. MIT Press.

Leder om lyse skjermer