Tilbake til livet uten smarttelefonen?

Artikkel - Ida Andersen

Vi bruker mer og mer tid på mobilen og de fleste av oss er fornøyde med alle mulighetene som følger med. Men er det egentlig noe negativt med hvordan livet er blitt? Og klarer vi i det hele tatt å se for oss et liv uten den lille firkantede skjermen? Jeg har snakket med tre personer om de savner et liv uten smarttelefonen sin.

Ifølge Forskning.no er noen er så avhengige at de får separasjonsangst om mobilen er utenfor rekkevidde - tilstanden kalles nomofobi, fra engelsk no mobile phone phobia.

Teknologiutviklingen har aldri vært raskere. Vi kan vel alle være enige om at vi aldri har brukt mer tid på mobilen vår, enn det vi gjør nå. Med pandemien som herjer og lite å gjøre, er det ekstra lett å ty til underholdningen vi blir tilbudt gjennom den lille skjermen. Personlig har jeg ofte tenkt: Hva skulle jeg gjort om dette var for 50 år siden? Om jeg måtte brukt så mye tid hjemme uten telefonen min? Noe som høres helt sykt overfladisk og egoistisk ut jo lenger jeg tenker på det. Det er jo faktisk ikke noe annet enn et stort luksusproblem og noe jeg også forstår at egentlig bare har å gjøre med hvor privilegert jeg er. Bortskjemt egentlig. Samtidig er det faktisk sånn det er blitt. Vi bruker mer og mer tid foran skjermene våre og vi er blitt totalt avhengig av å bruke mobilen vår, til nesten alt.

Positiv avhengighet?

For bare 60 år siden veide telefonen hele 40 kilo, mens vi i dag har mulighet til å stappe den inn i løpebeltet. Den er tilpasset alt, og alt er tilpasset den. Det er blitt nesten umulig å ta seg en spontan tur utenfor døren uten smarttelefonen. Det er selvfølgelig helt mulig, men vanskelig. Vi er blitt vant til hvordan den løser ting i hverdagen. Alle appene våre gir oss jo uendelige muligheter og tar samtidig hånd om det vi måtte trenge. Månedskort til kollektivt? Null problem. Studentbevis? Trenger ikke lenger ta meg med plastkortet i lommeboken. Betale på butikken? Overfører penger på 4 sekunder og hvis jeg vil kan jeg bruke mobilen som bankkort også. Det har blitt så utrolig enkelt. Og vi elsker det jo? Hvorfor skulle vi ønske alt dette bort og tilbake til et liv der alt dette måtte løses på forhånd? Det at alt ligger i mobilen gjør at vi sparer tid og det sparer oss for ekstremt mye styr. Herregud så behagelig hverdag den har gitt oss. Samtidig reises det kontinuerlig spørsmål om hva denne mobil-avhengigheten gjør med psyken vår og evnen til å sosialisere. Hvis vi har lyst kan vi jo snakke med folk å se ansiktene deres, sende meldinger til venner og samtidig møte nye, rett fra sengen. Vi trenger ikke lenger gå ut utenfor huset for å gjøre alle disse tingene, om vi ikke har lyst til det.

Et liv uten

Tilbake til tiden uten smarttelefonen. Kan du i det hele tatt huske det? Jeg var ung da smarttelefonen kom, men jeg rakk å oppleve barneskolen og litt til, uten. Jeg vokste opp med å måtte gå ut og opp til venninnen min om jeg ville ha noen å leke med. Det er jeg veldig takknemlig for i dag. Jeg er takknemlig for at vi ikke måtte stilles ovenfor problemene som kommer med sosiale medier. Samtidig er jeg jo uenlige glad for hvordan ting har utviklet seg og hvordan vi har klart å skape løsninger som hjelper oss.

“Nostalgi betyr hjemlengsel, romantisering av det forgangne, lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller en tidligere tid”, ifølge SNL. Det stikker vel litt ekstra i de fleste av oss når vi tenker på det? Når vi tenker på hvordan vi skulle håndtert et liv uten smarttelefonen nå, nå som vi vet hvordan livet føles med den. Tilbake til livet uten smarttelefonen virker helt meningsløst - vi har jo kommet oss hit av en grunn.

Likevel tror jeg mange av syntes det er litt fint å tenke på også? At vi fikk oppleve livet uten. Syntes ikke du?