Anmeldelser på bekostning av mental helse

Ytring - Ida-Kristin Tvedt

Årets finale av Melodi Grand Prix har preget mediene de siste dagene, men av andre grunner enn musikken.

Foto: Becca Clark/Pixabay

Etter at Dagbladets anmelder, Anders Grønneberg, kom med slakt av flere av årets artister, har mange reagert på innholdet i anmeldelsene. Meg selv inkludert. Med utsagn som “grine litt på Lindmo” er det ikke rart at mediene florerer av kritikk mot Grønneberg.

Foto: Pexels

I snart ett år har den psykiske helsen til Norges befolkning blitt utfordret av pandemien. Så når en av Norges største artister velger å være åpen om sin psykiske helse, blir vi på nytt påminnet om at vi er ikke alene. Andreas Haukeland, også kjent som TIX, sine låter ligger gang på gang helt øverst på topplisten i Norge. Han er riktignok mest kjent for drøye russesanger om sex, fyll og nedlatende kvinnesyn.

Men det siste året har musikken tatt et nytt vendepunkt. Med sanger som “Jeg vil ikke leve” og “Tusen tårer” har vi sett en mer voksen versjon av TIX. Også de mer seriøse sangene hans havner på topplisten. Haukeland har en enorm stor påvirkningskraft hos unge, og dermed er de seriøse sangene hans også enormt viktige. I tillegg er Haukeland en mann som er åpen om psykisk helse. Og det er nettopp gutter og menn som er minst åpen om sin psykiske helse. Det er flest gutter som sliter, og det er flest gutter som tar selvmord. Derfor trenger samfunnet en, som gutter kan kjenne seg igjen i og sammenligne seg med. En de kan se til å tenke “shit, jeg er ikke aleine om dette”.

I et intervju på “Lindmo” åpner han seg om selvmordstanker. Det ble et tårevått intervju, noe som Dagbladets anmelder Grønneberg hinter til i sin anmeldelse av årets MGP deltagere. Artisten Ane.Fin får slakt av Grønneberg for sitt bidrag. Med terningkast èn og utsagn som “skulle stolt på egne krefter og stått på kjøkkenet alene” er det flere enn Haukeland som bør ta en titt på kvinnesynet sitt. (Noe Haukeland har sagt unnskyld for i et Instagram innlegg).

Selv om det er flere ting som er problematisk ved Grønneberg sine uttalelser, er det utsagnet “grine litt på Lindmo” jeg reagerer mest på. Er det virkelig slike kommentarer vi skal komme med under en global pandemi? Bør vi ikke istedenfor heie på TIX og andre artister som velger å være åpen om mental helse, istedenfor å hakke ned på de? Når innflytelsesrike artister åpner seg, går vi ett skritt fremover for en mer åpen debatt om mental helse. Grønneberg er med på å sette debatten to skritt tilbake. For det er nettopp slike uttalelser som “skal du grine litt”, som er med på å gjøre samtaler om mental helse vanskelig å ha. Og det er nettopp holdninger som “gå å grin” som gjør at vi ikke går å griner til vennene våre, til familien vår, til psykologen vår eller til Anne Lindmo. Det er slike holdninger som gjør att vi heller holder vanskelige tanker for oss selv, som i værste fall får fatale konsekvenser.

Som Haugeland selv sier, er det en hårfin balansen mellom satire og mobbing. Denne hårfine balansen bør til en hver tid veies nøye når man skal komme med uttaleser i det offentlige rom, spesielt i en så psykisk krevende tid hele verden befinner seg i.