Eskapisme gjennom journalistisk innramming

Kommentar - Susanna Mathea Arsky

Oftest vil eskapisme vise til et nærmest drømme-scenario der personen det gjelder forsvinner ut av realiteten gjennom innholdet i et medium. Flukten fra virkeligheten er deilig, og ofte nødvendig for mange til å kunne beherske alt av ansvar og oppgaver som kommer med hverdagen. Men jeg vil påstå at denne drømmeverdenen kan ha en mørkere side om eskapismen skjer ubemerket.

Verden kan være ufattelig vakker, spesielt om den oppleves gjennom gullbelagt ramme. Foto: Marc-Olivier Jodoin / Unsplash

Journalistikken er i sin natur selektiv – ikke alle vinkler kan nevnes i én og samme sak. Men når slik vinkling, eller innramming, påvirker mediekonsumentens virkelighetsforståelse er dette konseptet ødeleggende. Vær Varsom-plakaten, et rammeverk for etisk utførelse av redaksjonell journalistikk i Norge, krever at saker belyses så objektivt som mulig og gjerne med kommentarer fra opposisjonen der det er mulig. Men tross disse anbefalingene er og forblir journalistikken subjektiv. Dagsordenen påvirkes både eksternt av kontakter journalistene har, men også av publikummet som holder liv i journalistikken de interesserer seg for gjennom liker-klikk og lesertall. På et redaksjonelt plan er journalistene nødt til å ta hensyn til disse faktorene når de produserer en sak. Sakene tilpasses etter såkalte verdier, altså oppskriften på hvordan en sak skal selges. 

Journalister oppfordres til å ramme inn saker objektivt, men dette er et idealistisk mål som er vanskelig å etterkomme. Foto: Korie Cull on Unsplash

Journalistiske verdier er overdimensjonerende

På denne måten produseres journalistiske saker på basis av den realiteten som tilfredsstiller de fleste av de ovennevnte faktorene objektivitetsmål, verdier, kontakter og publikum. Oftest munner dette ut i en sak som tilfredsstiller hvermannsens forståelse av virkeligheten.  Andre ganger fører det til et virkelighetsbilde som pent visker ut virkelighetens upolerte sider. Dette strider mot nyhetsverdier som gjerne krever dramatikk og underholdning, og dermed gjør at virkeligheten kan se verre ut enn den er. Dette i seg selv er heller ikke bra, men kan i beste fall føre til et opptøyer og følgelig endringer der det trengs.

Problemet ligger i undergraving av virkeligheten

Men når agendaer forstyrrer journalistikken, om det er intensjoner om å fremme ideologier fra politikeres side, eller publikum som snur et blindt øye til saker av betydning og heller bidrar til en økt produksjon av hjernedød journalistikk, ja da er det et problem. Slik eskapisme er ikke et frivillig på samme måte det er som å sette seg ned med en god roman og forsvinne inn i en verden sett gjennom øynene til en velskrevet protagonist.

Dette bidrar heller til at eskapismen forblir en del av hverdagen, ved at vi virkeligheten skyves vekk til fordel for et rose-maleri av en verden. Kanskje dette er en verden der klima-krisen ikke er like påtrengende, eller der korona-situasjonen kan reduseres til en overdramatisering av en enkel influensa. Uansett er det ødeleggende, i den grad at virkeligheten til de som faller for slik innrammende journalistikk er forkludret av en realitet som kun eksisterer på papir eller nettstedet den hentes fra. 

Dette er ikke et opprør mot norsk journalistikk – tvert imot. Dette er en oppfordring til å være en dyktig medieforbruker, fordi vi alle bidrar til å forme den kollektive virkelighetsforståelsen gjennom måten vi engasjerer oss med journalistikken på, og det er viktig å være oppmerksom på.

Hva er i det hele tatt virkeligheten? Dette er et spørsmål som har pirret filosofer i århundre. Men ofte er den ikke like rosenrød som en skulle ønske, og da er det å forvente at den pyntes på, selv av journalister som jobber på spreng for å overholde objektive verdier. Foto: Max Kobus / Unsplash