Protestkunstens historie og dens relevans i dag
Artikkel – Celina Abi Saab
Flere hadde møtt opp foran en statue av den amerikanske presidenten Donald Trump og den avdøde seksualforbryteren Jeffrey Epstein 23. september i fjor. Statuen utenfor Capitol Hill viste de to mennene smile og holde hender i anledning verdens “vennskapsmåned”.
Sjokkverdien protestkunst skaper skuffer sjeldent. Ukjent for mange, er historien bak denne måten å protestere på lang og detaljert.
Lenge har kunst vært brukt i forkant, underveis eller etter revolusjoner. Et tidlig eksempel er fra det gamle Egypt og Kong Tutankhamon. Så tidlig som 1300 f.Kr., kunne man finne protestkunst i det gamle Egypt. Tutankhamon vandaliserte statuen til forgjengeren sin Akhenaten, som en protest med religiøse sentimenter. Akhenaten, som var lederen på den tiden, ville at egypterne bare skulle tro på én gud; solguden. Denne avgjørelsen ble sett på som radikal og ble fort fordømt av Tutankhamon, som bestemte seg for å gjenopprette de tradisjonelle, religiøse verdiene på den tiden.
Både i tegninger og statuer, ble fjeset til Akhenaten og folket han ledet malt over eller knust. Fjeset til Tutankhamon erstattet fort den forrige lederen.
Dadaismen - protestkunstens orginale form
«Best Friends Forever»-statuen av Donald Trump og Jeffrey Epstein skapte et bråk ulikt andre protestkunstverker. Hvis man ser på protestkunstens lange historie som middel for politisk motstand, er dette ikke særlig overraskende. I et samfunn hvor man konstant blir oppmuntret til å følge med på mange ulike saker er visuell protestkunst en viktig del av hvordan samfunnsdebatter får oppmerksomhet.
Typische Vertikalklitterung als Darstellung des Dada Baargeld (1920).
Foto: Johannes Theodor Baargeld / Wikimedia Commons.
Røttene til moderne protestkunst kan lenkes direkte til kunstformen Dadaisme. Dadaisme startet som en direkte protest mot brutaliteten under første verdenskrig. Poenget med kunstformen var å utfordre sosiale normer ved å sjokkere. Selv om bevgelsen populært var kjent som “anti-kunst kunstformen” var dens start stort sett ukjent. Likevel antar man at bevegelsen startet i Zürich i Sveits.
Det var flere personer som revolusjonerte bevegelsen. En av pioneerne gikk under pseudonymet Johannes Theodor Baargeld (Baargeld som betyr kontanter på tysk). Baargeld bidro stort til grunnlaget av Dada-bevegelsen i Köln i Tyskland. Verket hans “Typical Vertical Mess” framstilte et bilde av fjeset hans, limt over den greske statuen Venus fra Milo. I bildet har han på en hatt typisk for soldater. Dette alluderer til første verdenskrig - som han selv deltok i. Dette verket utfordret kunstneriske normer på den tiden, og brøt barrierer for kunst med blandet medium. Verket har blitt tolket som en utfordring på hvordan samfunnet ser på krigens verdi, i tillegg til kjønnsroller, og hvordan samfunnet verdsatte kvinner som ble hjemme når mennene måtte i krig.
tidslinje av moderne protestkunst
Chicano Movement
Førti år etter starten av Dadaismen, var det fremvekst av flere nye protestkunst revolusjoner verdt å vite om. Chicano Movement på 1960-tallet for eksempel, inspirerte en stor kunst revolusjon startet for det meste av meksikansk-amerikanere, som ønsket en rettferdig plass i kunstverden og resten av det amerikanske samfunnet generelt. Chicano Art Movement formet stor trygghet og oppmuntring for artister å fortsette verkene deres mot samfunnsproblemer som politibrutalitet og undertrykkelse i Amerika spesifikt.
Guerilla Girls
I 1985 dannet en gruppe med anonyme kvinner gruppen “Guerilla Girls”. Kvinnene holdt seg anonyme med gorillamasker, men brukte navnene til berømte, avdøde kvinner som pseudonymer; blant annet Frida Kahlo. Disse kvinnene startet protestgruppen deres etter kunstutstillingen “An International Survey of Recent Painting and Sculpture” som fant sted på Museum of Modern Art (MOMA) i New York City i 1984. Kunstutsillingen inkluderte 165 artister hvor kun 13 av dem var kvinner. Guerilla Girls responderte til dette med en rekke plakater som stilte spørsmål ved intensjonene bak utstillingens valg av kvinnelige kunstnere – eller mangelen på kvinnelige kunstnere. Guerilla Girls som protestgruppe lever fortsatt i beste velgående, og de lager fremdeles kunst og holder presentasjoner.
To av medlemmene av Guerrilla Girls foran verket “Do Women have to be naked to get into the Met. Museum?”. Foto: Eric Huybrechts / Wikimedia Commons
Veggmaleriet “Flower Thrower” av Banksy i den palestinske delen av Betlehem. Foto: Zabanker / Wikimedia Commons
Banksy
I 1999 dukket det opp et kunstverk på en murvegg i Bristol som startet karrieren til den verdensberømte graffitikunstneren Banksy. Banksy var til å begynne med en del av graffiti-gruppen Dry Breadz Crew tidlig på nitti-tallet, men det var da han startet på egen hånd at verkene hans ble mer anerkjent. Kunstverkene hans er ofte en protest mot krig, fattigdom og kapitalisme, ofte med en satirisk vri. Han kombinerer mørk humor med budskap som anti-vold.
Selv om Banksy sine verk er kjente verden rundt, har kunstneren uttrykt negative meninger om berømmelsen verkene hans har fått. Da verket hans “The Girl with the Balloon” ble solgt på auksjon til over én million britiske pund, begynte maleriet å rives i stykker av seg selv. Banksy hadde installert en makuleringsmaskin i rammen av bildet, og når auksjonshammeren slo til, ødela maleriet seg selv. Bansky la da ut et på Instagram med ordene “Going, going, gone…”.
Protestkunst i dag
Det er enkelt å forestille seg en murvegg med graffiti, eller en statue foran Capitol Hill, når man tenker på protestkunst. Det finnes derimot et bredt utvalg av måter å formidle et budskap på en mer kunstnerisk måte.
Noen budskap har tydeligere politiske motivasjoner enn andre.
Foto: Celina Abi Saab / PRESSET
En av de mest populære mediene graffiti-kunstnere bruker for å spre verkene sine er gjennom sosiale medier. Visuell kunst som malerier med protesterende budskap er ikke vanskelig å regne som protestkunst, men man kan også argumentere at mer moderne kunstformer som videomontasjer og kollasjer online også egnes som protestkunst.
Utenom skjermen, er det eksempler av protestkunst som tilhører den tradisjonelle protestkunstformen av graffiti, og, avhengig av hvordan man ser på det, vandalisme. Blant annet i Oslo, finner man vegger av graffiti. Noen med tydelige politiske motivasjoner og noen som er vanskeligere å tyde.
Uansett på hvilket medium man finner protestkunst, er det viktig å ta vare på. I dag, avanserer KI seg konstant. I tillegg blir den mer og mer tilgjengelig. Med det, kommer frykt om erstatning av menneskelig kreativitet, spesielt da KI-ledere utnytter kunstnere sine verk til å trene opp språkmodellene deres. Med erstatning av menneskelig kunst, erstatter man også menneskelige opplevelser og stemmer. Dette truer muligheten mennesker har til å forme egne meninger, basert på retten deres til å se og høre forskjellige perspektiv; også gjennom kunst. Dette er spesielt relevant nå. Organisasjonen The International Institute for Democracy and Electoral Assistance (International IDEA) , som måler og gir råd rundt spørsmål om demokrati, gir ut årlige rapporter over hvordan det går med demokratiet. Rapporten deres for 2024 viser at demokratiet er i fare.
Truslene mot kunsten går hånd-i-hånd med truslene mot demokratiet. Sensurering av protestkunst er ikke sjeldent, og sensureringen av demokratiske meninger fortsetter å gro. Derfor er det essensielt å ivareta menneskelig utrykkelse gjennom kunst. “Best Friends Forever”-statuen av Trump og Epstein fikk oppmerksomhet verden rundt, og denne uttalelsen resulterte i et forsøk på å fjerne statuen fra offentligheten. Når en person med like mye makt som presidenten i USA frykter ryktet sitt blir utfordret av en statue, kan man nok anta at verket har hatt en effekt.
Protestkunstner David Wojnarowicz sa en gang at “Verk enhver kunstner lager – om det ikke reflekterer motstand – bidrar til at kontrollsystemer bli mer perfekt” (oversatt til norsk).
I dag, er demokrati et privilegium for mange. Kunst kan være den eneste stemmen folk har i samfunnet, og det har gang etter gang vist seg å ha effekt som påvirker endring. Kunst kan være stemmen til de stemmeløse i demokratiet, og beskyttelsen av rettigheten til å uttrykke seg fritt gjennom kunst er en universiell menneskerettighet. Protestkunst har en lang historie bak seg, men dette betyr ikke at kunstnere ikke kjemper for også å sikre fremtiden. Historien reflekterer behovet for kunst også i fremtiden, og forhåpentligvis blir protestkunst også å kunne føre til endring i 2026 og 2027 og videre. Slik kan den neste generasjonen lære om protestkunstens fortid gjennom vår samtid.