Hypnotiserende (og utilgjengelig?) mørke

Anmeldelse – Anders Wiig Letnes

Earl Sweatshirt er tilbake med EP-en FEET OF CLAY. Tematikken er dyster. Sanger, flows og beats er eksperimentelle og kompromissløse. Earls mørke er hypnotiserende, men når blir det for tungt og utilgjengelig? 

Foto: Harrison Haines / The Come Up Show /  Flickr

Foto: Harrison Haines / The Come Up Show / Flickr

Earl startet på mange måter karrieren med linjen «Yo, I´m a hot and bothered astronaut» på mixtapen EARL (2010). Astronaut-bildet passer både en rapper i sin egen liga – egen bane rundt jorda – men kanskje også en fyr som føler seg adskilt fra omverdenen. Sangen som følger inneholder en flow det er vanskelig å forstå at tilhører en 16-åring. Teksten er riktignok barnslig, homofobisk, misogynistisk og urovekkende. «Earl» er 50 % shock value, og 50 % show-off. For til tross for innholdet viste rapperen et lyrisk talent blant de sjeldne.

Etter et opphold på en kostskole for problembarn, kom Earl tilbake med både introspektive sanger som «Chum» og flow-tunge sanger som «Whoa». Albumet som fulgte, Doris (2013), var en knallsuksess. Earl klarte mesterstykket å kombinere tungt og lett innhold, lyrisk lek og dypt alvor, lys og mørke. Albumet ble hyllet av både kritikere og fans, og solgte i tillegg godt.

 

Fortsetter der forgjengeren slapp

Til tross for suksessen ble den til tider lystige tonen fra debuten værende igjen på startstreken. Herfra og ut er både tekster og beats tunge og mørke som vintermorgener før snøen faller. Earl kjemper mot depresjon og avhengighet, og døden følger ham hvor enn han går. I 2018 mistet han både sin far, poeten Keorapetse Kgositsile, og bestevenn og rap-kollega Mac Miller.

Some Rap Songs (2018) var sentrert rundt farens død, men hadde allikevel en slags kontrast mellom det dystre innholdet og beats med lystigere elementer. Samtidig var det tydelig at Earl ikke lekte lenger – det var alvor. EP-en FEET OF CLAY (2019) føles som en direkte fortsettelse av forgjengeren. Faktisk ville det ikke forundret meg om den er laget av sanger som ikke kom med på Some Rap Songs, selv om Genius hevder at første sang omhandler tiden etter han slapp sistnevnte.

 

Ingen Kendrick Lamar

Samtidig som Earl har gjort seg mer og mer utilgjengelig for omverdenen, har han gjort det samme med musikken sin. På FEET OF CLAY flyter han over nattemørke lydlandskap med labyrintiske tekster. Noen linjer er nesten uforståelige, andre må man jobbe med å tyde. Ofte er vokalene så forvrengte at det er vanskelig å høre hva han sier – som om de er tatt opp på en telefon i et rom som ikke er lydisolert. Det er som om Earl snakker til oss fra «den andre siden» – av hva? Depresjonen? – som om det er noe mellom ham og omverdenen.

Earl gjør det altså ikke lett for lytteren, men det er heller ikke poenget. Han fremstår kompromissløs, uavhengig og fri. Ingen av sangene her kunne blitt hits. Ingen er laget for studioets skyld. Kendrick Lamar er ingen lettvekter, men superstjernen er tilgjengelig nok til å kunne være nettopp det – en superstjerne. Earl Sweatshirt gjør det overtydelig at han ikke vil være Kendrick Lamar, men det trenger han ikke heller. Det er nemlig heller ikke poenget.

Igjen ser vi vendettaen mot normal struktur på sangene. Earl nekter å følge vante mønstre med vers-refreng-vers-refreng. Foruten «TISK TISK / COOKIES» er det ingen refreng å snakke om. Åpneren «74» er et typisk eksempel på en Earl-sang: Det føles som om noen har klippet vekk intro, vers 1 og refreng. Istedenfor starter vi rett på vers 2, in medias res og linjene: «You like Amar'e Stoudemire with dreads / Bobbleheads, chatterboxes flappin' but I got a lot 'em fed».

 

Viser seg ikke frem lenger

Flowen og rimene er på plass fra start, men er samtidig like eksperimentelle som sangstrukturene. Earl har tidligere vist at han kan levere linjer med så mange interne rim at det er rart de gir mening: «Too pretentious, do pretend like he could lose with spitting / Steaming tubes of poop and twisted doobies full of euphemisms». Linjene følger en hel sang («Whoa») fylt med eufemismer!  

Earl har fortsatt flowen, men den har endret seg. Doris var mye mer konvensjonelt, og siden det fulgte konvensjoner kunne Earl vise frem hvor flink han var til å rappe, flowe og rime. Nå viser han seg ikke frem lenger, som om han ikke trenger det, som om han nekter å repetere seg selv.

Som sagt er tekstene ofte tvetydige og vanskelige. Altså åpner de for mange tolkninger, og det er noe som potensielt kan gjøre dem større, ikke dårligere. Hva betyr eksempelvis COOKIES-refrenget? Andre ganger er Earl ganske rettfrem, som i «EAST», hvor han snakker om et brudd med en kjæreste: «I lost my phone and consequently / All the feelings I caught for my GF / My hands was on her wings / I took 'em off, had a story careen against the bars». Forholdet til jenta gikk kun over telefonen, eller var kanskje knyttet til minnene (bilder, meldinger) på den. Hvorfor følte han at han holdt henne tilbake? Kanskje depresjonen, kanskje sorgen for alle han mister.

Earl kan også være politisk og introspektiv samtidig, for i samme sang kommer: «But don't call me brother no more / I keep my sentences short». Denne kritikken av det amerikanske rettssystemet kommer mesterlig nok etter flere korte setninger.

 

Er Earl for utilgjengelig?

Allikevel er ikke setningene bare korte for å kunne leke med setninger/fengselsstraff. Mønsteret går nemlig igjen. Earl mangler punchet fra Whoa-linjene sitert over. Ofte fullfører han så vidt ordene sine. Som om han han er så full eller deprimert at han ikke klarer å snakke skikkelig. Dette funker fordi alle sangene fletter sammen tematikk som depresjon, avhengighet og død, men gjør samtidig noen av sangene litt tamme. Og selv om Earls mørke er hypnotiserende kan det bli repetitivt og tungt i lengden.

Når Earl så vidt uttaler ordene, vokalene er forvrengt og tekstene vanskelige, må man etter hvert spørre seg om det blir for utilgjengelig? Selvsagt – som I Don´t Like Shit, I Don´t Go Outside-tittelen gjør tydelig – er dette en del av Earls tematikk. Men musikk og kunst handler også om å kommunisere med en lytter og et publikum. Earl trenger ikke «bangers», men han balanserer mellom å tematisere mangelen på kontakt med omverdenen, og å faktisk ikke få kontakt med lytterne.

 

Bikker så vidt 15 min

Albumene til Earl blir kortere og kortere. Doris var litt under 45 min. Earl virket til å forstå to ting: 1) folk har ikke tid til album over 1 time, og 2) slike album inneholder gjerne et par overflødige sanger. I Don´t Like Shit, I Don´t Go Outside klokket inn på akkurat under 30 min. Some Rap Songs er på under 25. Et tydelig mønster, altså.

Som sagt må man jobbe litt med musikken til Earl. Da er det kanskje greit at FEET OF CLAY så vidt bikker 15 min, så man kan sette den på repeat. Samtidig er Earls mørke tungt å høre på, så kanskje 15 min av gangen er nok.

Har du hørt FEET OF CLAY? Hva synes du? Kommenter under!