Gjennom teknologi har menneskeheten løst en rekke problemer som før ble regnet som uunngåelige. Det som før var en dødsdom, kan man i mange tilfeller leve fint med i dag. Vi har lenge akseptert teknologiens rolle som livsforlenger og problemløser. Samtidig beveger vi oss nå, sakte men sikkert, inn i ukjent terreng, hvor grensene for hva det vil si å være menneske utfordres.

Munchs “Vampyr”, mytologiske skapninger ofte forbundet med udødelighet. Foto: Edvard Munch - Art institute of Chicago - Unsplash

Transhumanisme

Transhumanisme er en ideologi som handler om å forbedre mennesket ved hjelp av teknologi. I lys av utviklingen til kunstig intelligens og bioteknologi blir vi nødt til å reflektere om hvor grensene bør gå. Det kan på den ene siden handle om p-piller, bioniske proteser eller høreapparater, teknologier vi i stor grad har normalisert. I ytterste konsekvens handler det om å “laste opp” bevisstheten din til en maskin.

Å kjøpe udødelighet

I tråd med dette ser vi et økende fokus på livsforlengelse, og til dels udødelighet, hos verdens aller rikeste. Når du blir så rik at du umulig kan bruke opp formuen i løpet av ti, ja kanskje hundrevis av livstider, finnes det plutselig mange grunner til å ønske seg flere år i den ene man har. Døden har gjennom tidene vært den store utjevneren av forskjeller. Rik, fattig, sterk eller svak - døden kom for alle. Hva skjer om det ikke lenger er like selvsagt?

Blant de mest profilerte aktørene finner vi Jeff Bezos, grunnlegger av Amazon, som heller millioner av dollar inn i anti-aging selskaper som Altos Labs. Vi finner Google-grunnleggerne Larry Page og Sergey Brin, og Paypal og Palantir-grunnlegger Peter Thiel, som har donert millioner av dollar til forskning om udødelighet. Sistnevnte har også, som flere andre velstående personer, planer om å fryses ned etter sin død i håp om en fremtidig oppvåkning.

Ikke mindre relevant er tech-millionæren Bryan Johnson, kjent for sine strenge dietter, og for å ha overført sønnens blod til seg selv i et forsøk på å holde seg ung. Slik er våre moderne vampyrer. Og det er noe nesten mytologisk over dette: en håndfull teknologiske keisere som fråtser i alle slags tenkelige midler for å forlenge sitt eget liv, mens resten av befolkningen skraper etter restene.

Forbedre menneskeheten?

Det er ikke noe iboende galt med å forsøke å forlenge livet. Men prioriteringene til de ultra-rike avslører noe urovekkende. Vi vet allerede mye om hva som forkorter liv: Dårlig fysisk og psykisk helse, stress, kreft, hjerte- og karsykdommer, og ikke minst fattigdom. Likevel kanaliseres enorme ressurser inn i prosjekter som først og fremst kun gagner et fåtall. Det kan virke som at dette slett ikke handler om å forbedre menneskeheten, men om å forbedre eget liv.

Hvem får tilgang til den teknologiske frelsen? Foto: Lukas Meier / Unsplash

Hvilke liv er det som fortjener, har råd til, og er verdt å forlenge? Dette kan vise til en gjennomgående tendens hos trans-humanister generelt, hvor en ikke prøver å løse selve problemet, men forsøker å unngå det. Som at hvis jorden kollapser, finnes alltid Mars!

Samtidig blir makten disse menneskene besitter mer og mer konsentrert. Se bare til USA, under innsettelsen av Donald Trump, hvor man omtrent måtte lukke øynene for å ikke se en eller annen tech-leder i bakgrunnen. Det er en blanding av økonomisk, teknologisk og politisk makt.

Transhumanismens ytterpunkter

Transhumanismen fremstilles ofte som et humanistisk prosjekt, noe det i mange tilfeller er: redusering av lidelse, sykdom og menneskelige begrensninger. Likevel rommer ideologien en til tider misantropisk forestilling om at mennesket i sin nåværende form er noe som bør optimaliseres, og på sikt kanskje erstattes. Aldring blir en feil i systemet, døden et hinder som bør omgås, og kroppen et prosjekt som kan oppgraderes.

Det er likevel viktig å skille mellom det milliardærene faktisk driver med, og de mest ekstreme posisjonene innen transhumanismen som idéretning. Mange transhumanister argumenterer åpent for en fremtid der menneskekroppen i stor grad er valgfri. Noen ser for seg en verden der bevissthet kan frikobles fra kroppen, der mennesker lever videre i digitale simulasjoner, eller der det å være menneske i biologisk forstand etter hvert blir et tilbakelagt stadium i evolusjonen. Likevel peker de i samme retning, og den er en glidende normalisering av tanken om at aldring, sykdom og død ikke er felles menneskelige vilkår, men problemer man kan kjøpe seg ut av.

Denne jakten på å overvinne naturen, et slags moderne tårn av Babel, kan som i myten, kun ende i mer splittelse. Vi risikerer et samfunn der en biologisk overklasse vokser frem: en elite som som fremstår nærmest som udødelige guder for oss dødelige.

Jakten på teknologisk frelse