Noen ganger tenker jeg på hvordan jeg har blitt den jeg er i dag, og hvor mye av det som skyldes sosiale medier. Søkte jeg mine interesser selv, eller ble jeg eksponert for dem passivt? Med algoritmene som organiserer omtrent alt vi ser, hvor mye valg har vi egentlig i det vi tenker på, mener, interesserer oss for, og ikke minst i hvordan vi lever livene våre?

Kan vi være frie i den digitale tidsalder? Foto: Birmingham Museums Trust / Unsplash

Når hvert eneste klikk, hvert stopp i en feed og hvert søk analyseres og blir brukt til å justere det vi eksponeres for, blir det vanskelig å skille mellom hva vi selv velger og hva vi blir ført mot. Det peker mot en form for digital determinisme, hvor vi formes av mønstergjenkjenning og datastrømmer.

Hva menes med fri vilje?

Spørsmålet om vi har fri vilje eller ikke, er på mange måter et definisjonsspørsmål. Det er umulig å se for seg en vilje som er totalt løsrevet fra indre og ytre faktorer. Denne artikkelen er ikke en diskusjon om vi i det hele tatt har evnen til å handle fritt, men i hvor stor grad opplevelsen av denne evnen svekkes av digitale medier.

For denne artikkelen bruker jeg begrepet “fri vilje” som evnen til å kunne handle annerledes, et syn som gjerne faller under en kompatibalistisk forståelse av begrepet. Her ser man på determinisme og fri vilje som forenlige, noe som vil si at vi kan handle fritt til tross for at alle hendelser er forårsaket av tidligere årsaker.

Hvem er jeg?

Millioner av valg, eller? Foto: David Pupăză / Unsplash

Jeg leser Proust, jeg hører på Bob Dylan, jeg spiser nøtter som skal forbedre immunforsvaret hver dag. Uten sosiale medier hadde jeg sannsynligvis aldri blitt eksponert for disse tingene på samme måte, og det er ikke lett å vite hvor “jeg” kommer inn i bildet. Det er som at jeg blir dratt gjennom en elv, og strømningene tar meg hit og dit, og jeg vet ikke om mine egne svømmetak gjør noe som helst.

Det er vanskelig å vite om interessene mine springer ut fra en indre kjerne, eller om de gradvis er blitt til gjennom algoritmisk prøving og feiling. En mer betryggende tanke er at mye også forkastes underveis, og at det som varer, kanskje er det som i størst grad resonnerer med meg.

Det kollektive

Algoritmene samler data både fra individer og store mengder kollektiv atferd. Det digitale rommet kan forstås som en blanding mellom det personlige og det kollektive, hvor grensene mellom egne og andres tanker blir mer og mer uklare.

Dette får direkte konsekvenser for hvordan vi kan forstå fri vilje. Den kollektive bevisstheten er et bakteppe som former hvordan vi tolker verden. Når våre individuelle preferanser stadig filtreres gjennom kollektive datasett og mønstre, blir det vanskelig å tenke at våre valg oppstår som helt frie.

Det personlige

Samtidig som disse systemene bærer i seg et dypt kollektivt preg, finnes det også en grad av individualisering som gjør hver enkelt persons digitale hverdag fundamentalt ulik andres. Her oppstår et paradoks: aldri før har vi vært så tett forbundet, og samtidig så adskilt fra hverandre.

Med plattformer som bevisst er utformet for å gjøre deg avhengig, og algoritmer som tilpasser innhold etter hva vi reagerer på, oppstår det en dynamikk der vi gradvis ledes inn i stadig smalere virkelighetsbilder. Slik kan man bli eksponert for polariserende perspektiver, noe vi har sett blant annet med fenomenet “The Alt-Right pipeline”, hvor brukere trinnvis beveger seg fra relativt ufarlig innhold til mer ekstreme ideer.

Kultur

Hvordan påvirkes vi som betraktere? Foto: Redcharlie / Unsplash

Man vet at all menneskelig erfaring preges av ytre påvirkning, men den digitale påvirkningen oppleves mer kalkulert og målrettet. Samtidig bidrar disse mekanismene til å jevne ut forskjeller i smak og uttrykk, der de samme trendene, referansene og preferansene sirkulerer globalt. Resultatet kan bli en mer homogen kultur, hvor det individuelle både fremheves og undergraves på samme tid. Det mest urovekkende for min del er hva denne utviklingen kan gjøre med oss som betraktere. Smak er ikke statisk og formes av det vi eksponeres for. Det som oppleves som tomt kan etter hvert oppleves som normalt.

Slik jeg ser det, er kulturen i fare for å flates ut, hvor det mest tilgjengelige og minst utfordrende er det som får størst gjennomslag. Terskelen for hva som regnes som bra synker, og vi mister de felles referansene, motstanden og overraskelsen.

Å ta avstand fra SoMe har blitt en digital trend i seg selv. Det blir en identitet og en ny form for digital kapital. Selve tilbaketrekningen blir synlig og delbar. Selv forsøkene på å unngå påvirkning kan sies å være påvirket. Dermed oppstår det en følelse av å aldri helt kunne tre ut av systemet. Spørsmålet blir da hvor, og i hvilken grad, fri vilje kan eksistere i et landskap som konstant forsøker å forme den.

Om fri vilje og algoritmer