‘Lolcows’ kan både hetses og oppmuntres av skuelystne til å skape mer selvutleverende innhold i sosiale medier. Mennesker i sårbare situasjoner når et nytt og større publikum med plattformenes affordanser.

Netthets har vært et langstående og sårt tema innen vår digitale tilværelse. Fra diskusjoner om enkeltindivider i lukkede forumer til hatytringer i kommentarfelt i bloggosfæren: det digitale skiftet introduserte nye muligheter og metoder for sjikanering. ‘Lolcows’ er et fenomen blant flere som ekspanderer under algoritmenes styre.

“Melkekyr” for innhold
Bruken av betegnelsen ‘lolcow’ oppstod først som et nedsettende begrep i de eldre internettforumene – et begrep som skulle omfatte enkeltindivider som kan “melkes” for innhold uten at de selv er klar over det. Personer som blir gitt denne merkelappen innehar noen gjennomgående karakteristikker: en utpreget eksentrisitet i kombinasjon med manglende selvinnsikt, og mange av dem med synlige nevrovariasjoner. Flere av dem deler fritt om et privatliv preget av alvorlige personlige utfordringer, deriblant rusavhengighet, fattigdom, kognitive funksjonsnedsettelser og psykiske lidelser. Komikkens kjerne er sosialt avvikende atferd, og spøken gjelder for alle andre enn innholdsskaperen selv, et faktum som gjør det problematisk å omtale enkelttilfeller. Innenfor norske sosiale medier finnes det likevel en rekke profiler som dekker flere av de ovennevnte markørene.

Engasjement for enhver pris
Innholdsskaperne vasser i oppmerksomhet, likes, kommentarer, visninger, og enkelte av dem – i pengegaver. Tilskuernes interaksjon med innholdsskaperen er utslagsgivende for innholdet, enten det er aktive forespørsler om en spesifikk type innhold eller om det er intensjonell provokasjon, også kjent som ragebaiting. Særlig ragebaiting er en strategi hyppig brukt for å høste reaksjoner fra ‘lolcows’. Likevel er det en del av interaksjonene som fremstår ved første blikk som positive. Oppfordringer til destruktiv eller avvikende atferd kan nemlig maskeres som støtteerklæringer og fankultur. Montasjer av klipp som gjengir uheldige utsagn, pussige handlinger og pinlige interaksjoner reproduseres og deles i det uendelige under det som tilsynelatende er fankontoer. Linjene mellom fandom og fiendtlighet viskes ut i digitale flater. Samtidig beveger latterliggjøringen av denne brukergruppen seg over i det normative.

Telt med reklame for en oppvisning av “human freaks” under Rutland Fair i Rutland i Vermont i USA 1941 / Foto: Jack Delano, Public domain, via Wikimedia Commons.

Digitale freakshows
Gjennom historien har ikke mennesker vært ukjente for å lage et skue av annerledeshet. Akademiker Jess Rauchberg mener at det er dette vi ser i ‘lolcow’-fenomenet, og omtaler det som en form for “digitalt freakshow”. Mediert av plattformers handlingsmuligheter med brukerinteraksjoner, algoritmestyrt synlighet og delbarhet, og interaktive livesendinger, mener Rauchberg at fenomenets tilstedeværelse i kulturen øker. Fra å være noe man aktivt måtte oppsøke i fora og på bestemte profiler, får man nå nemlig disse sårbare profilene servert rett i feeden med algoritmestyrte sosiale medier. For algoritmene kjenner kun et språk og det er engasjement. Gjennom publikums deltagelse og plattformers affordanser kan dermed “alle” inviteres til å iaktta disse personene i deres kringkastede utenforskap.

Tankegodset bak underholdningsverdien
Tendensen til dette er ikke tilfeldig, mener Rauchberg. Økende annengjøring av mennesker med funksjonsnedsettelser ses i flere samfunnsinstanser. Blant annet har USAs helseminister Robert F. Kennedy Jr. omtalt autisme som en “epidemi” og en “individuell tragedie”, og har igangsatt en omfattende utredning for å avdekke årsaken til nevrovariasjonen. Dette til tross for at flere stemmer har tatt til motmæle, deriblant flere forskere, som uttrykker at økningen skyldes endrede vilkår for diagnostisering og bedre forståelse for spekterforstyrrelsen. ‘Lolcow’-fenomenet reflekterer en dehumanisering av personer med nedsatte funksjonsevner, argumenterer Rauchberg, og kobler det til fremveksten av autoritær politikk og eugenikk. For når harselas blir hverdagslig, “tull” blir til trakassering, og en spesifikk menneskegruppe blir skyteskive, kan det brått være indikativt for noe langt dystrere.

På plattformenes ukulturbeite