Foto: Wolfmann [CC BY-SA] / Wikimedia Commons

Artikkel – Andre Trannum

Da Tyskland okkuperte Norge, så rakk de så vidt å komme i land før de tok over mediene vi hadde, det vil si aviser og radio. De fleste aviser ble enten tatt over av nazistene og brukt for å mildne inntrykket av dem, eller lagt ned og robba for utstyr. Så ved krigens slutt var det omtrent bare halvparten av avisene i Norge som stod igjen.

«Avisene ble underlagt både tysk og norsk kontroll, av tre ulike organer. Det tyske Wehrmacht med militær sensur forbød nyheter av militær betydning, tyske forflytninger, byggeprosjekter, logistikk som togruter og lignende. Reichskommissariats Presseabteilung ga detaljerte påbud om hva avisene daglig skulle skrive – innholdskontroll – og bestemte pressens ressursbruk, som tildeling av papir – bransjekontroll – drevet ut fra det tyske synet om at det var meningsløst mange aviser i Norge.»[1]

De gjorde dette med noen formål, og det var å spre sin propaganda gjennom radio og aviser, og for å få okkupasjonen til å gå så knirkefritt som mulig ved å spre sitt budskap om det tyske folkets makt, påbud som man måtte følge, og for å vinne over nordmenn til sin side. Det var ca. 500 000 nordmenn som hørte på radio på denne tiden og budskapet ville bli mottatt av mange, trodde de.

Kong Haakon. Foto: Karl Anderson [CC BY] / Wikimedia Commons

Det de ikke hadde tenkt på var at samtidig som de sendte ut sin propaganda, så sendte Kong Haakon inspirasjonstaler til folket om at de ikke skulle bukke under og gi opp Norge. Og det ble sendt hemmelige beskjeder til motstandsfolk gjennom radio om forskjellige droppsteder og ekte nyheter om hva som virkelig skjedde i krigen. Da tyskerne hadde en tendens til å aldri tape noen slag, ifølge dem selv. Det viste seg at håpet steg når folket lyttet til radiosendingene fra England.

Så det tok ikke veldig lang tid før tyskerne gjorde radio forbudt og det ble gjort inspeksjoner og razziaer for å finne radioer i de norske hjem og nordmenn måtte levere inn radioene sine. Det var kun medlemmer av Nasjonal Samling og tyskerne selv som fikk lov til å ha radio. Men allikevel så var det mange som valgte å skjule radioene sine på hemmelige oppbevaringssteder i huset, og det var mange som hadde veldig kreative løsninger på hjemmesnekrede radioer.

Det var også de som var modige nok til å lage og distribuere illegale aviser og tidsskrifter. Der ble det skrevet om krigens forløp, men fra de allierte sin side og ikke tyskernes propagandistiske side. Det var strenge straffer om man ble tatt for å distribuere eller ha noen form for medvirkning i produksjonen av illegale aviser. Flere ble arrestert og henrettet for å ha vært med på dette. I motsetning til å ha ulovlig radio som «kun» ga fengselsstraff.

Konfiskerte radioer. 538 000 mottaksapparater ble levert inn til styresmaktene etter ordre sommer og høst 1941. Mange konfiskerte apparater ble sendt til Tyskland. Foto: Ukjent [fri lisens] / Wikipedia

Avisene var ikke i formen kjenner i dag. For det første var det vanskelig eller så og si umulig å skaffe deler og materialer for å produsere aviser. For det andre skapte krigen også en mangel på papir. Så avisene var enkelt satt sammen, noen ganger til og med håndskrevet, men budskapet de enkle avisene sendte var sterkere enn noen gang.

Både aviser og radiosendingene fra England holdt på helt til krigen var over, og for tyskerne så var dette en trussel. Det ble en viktig og stor del av motstandskampen mot nazistene. Og på grunn av dette så fikk det norske folk stor respekt for medier etter krigen og de tok dem mer alvorlig, da de hadde kjent på skyggesiden av hva propaganda og falske nyheter kunne gjøre.

Kildeliste

https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1719-pressen-under-krigen.html

https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1709-illegale-aviser.html

[1] https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1719-pressen-under-krigen.html

Mediekrig