Fan-protester som former kunst: Bra eller dårlig?

Kommentar – Anders W. Letnes

Fans protesterer mot filmer, serier og spill. Noen skapere er standhaftige. Er de for rigide? Andre føyer seg til fansen. Er de for svake? Fan-protester som påvirker kunst har kommet for å bli. Er denne utviklingen god eller dårlig?

Foto: Agnieszka Kowalczyk / Unsplash

Foto: Agnieszka Kowalczyk / Unsplash

Mediemotstand handler – åpenbart – om motstand mot medier. Film og videospill ble i hver sin tid beskyldt for å korrumpere de unges sinn. Her kommenterer jeg en debatt rundt kunst, og forholdet mellom kunst og publikum. Min oppfatning er at film, spill og serier er kunst, og at de som skaper disse kunstuttrykkene dermed er kunstnere. Med andre ord vil alt jeg sier om kunst og kunstnere også gjelde disse.

Film, spill og serier, som kunst generelt, har blitt diskutert av kunstkritikere, kunstnere og publikum i alle år. Altså utsettes medier og kunst stadig for kritikk. Publikum og fans har alltid klaget på valgene skaperne tar. Ser vi mer av dette nå? Ikke nødvendigvis. Det vi ser, derimot, er skapere som føyer seg til fansen. Er denne utviklingen god eller dårlig?

Den gode siden: Sonic animert på nytt

Hollywood har selvsagt alltid formet filmer etter tilbakemeldinger fra forhåndsvisninger, publikums interesserer og billettsalg. Nå ser vi at fan-protester, «backlash» og «Twitter rants» gir utslag på filmer som allerede er i produksjon, eller på produksjonen av neste film i en serie.

Opphavsrett: Paramount / Foto: IMDb

Opphavsrett: Paramount / Foto: IMDb

Sonic the Hedgehog kan være starten på et Hollywood som lytter enda mer til fans. Første trailer ble møtt med krass kritikk og latterliggjøring. Paramount bestemte seg dermed for å animere det blå pinnsvinet på nytt. Det må ha vært en vanskelig avgjørelse for studioet. På den ene siden er CGI ekstremt dyrt. På den andre er null billettsalg dyrere. Sonics nye utseende fikk gode tilbakemeldinger, og sannelig klarte ikke pinnsvinet å få publikum til kinosalene også.

Sonic-filmen representerer den gode siden ved fan-protester. Hollywood spyr filmer som filmatiserer populærkulturen. Hvem har noensinne etterspurt en film om Sonic? Forsøket er jo det rene vanvidd! Eller så prøver filmene å etablere Marvel-aktige universer. Ønsket noen et Mummy-univers? Åpenbart ikke! Ettersom Hollywood-skepsisen allerede råder, må studioene trå varsomt. Sonic-filmen viser et studio villig til å føye seg, og levere noe fansen faktisk vil ha. For slike apropos-filmer er dette alfa og omega.

Den dårlige siden: Studioer føyer seg til høylytte, rasistiske kvinnehatere

Star Wars og hardnakka fans går hånd i hånd. Serien har hatt et tett forhold til fan-protester lenge før fjorårets The Rise of Skywalker. Episode IV-VI, den originale trilogien, er elsket, mens Episode I-III, prequel-trilogien, har fått hard medfart. George Lucas, blendet av ny CGI-teknologi, kunne tydeligvis ikke se hva som gjorde Star Wars til Star Wars lenger.

Da Disney kjøpte Star Wars, sto de ovenfor et vanskelig valg. Trilogiene har ulike fans. Hvem skulle Disney appellere til? Åpenbart gikk de for fansen av den originale trilogien. Man safet med The Force Awakens, som er en blåkopi av A New Hope. Neste film, The Last Jedi, splittet fansen.

Hvor er Rose? (Hint: Den veldig lille figuren under Lando). Opphavsrett: Disney / Foto: IMDb

Hvor er Rose? (Hint: Den veldig lille figuren under Lando). Opphavsrett: Disney / Foto: IMDb

Tilsynelatende. Hvor mange er på hver side? Uvisst. Men fansen som hatet filmen var i alle fall mest høylytt. Igjen fikk Disney dilemmaet: Hvem lytter vi til? Hvem skal vi lage The Rise of Skywalker for?

Mange mener hatefulle fans vant. Fans som hakket ned på karakteren Rose Tico, spilt av Kelly Marie Tran. Som spydde nok rasisme og kvinnehat til at Tran forlot sosiale medier. Paul Tassi i Forbes skriver: «if you hate a character, and in turn, an actor, enough, you can influence directors and writers and megacorps to cut them out of your favorite franchise». Et fair argument: Rose har litt over et minutt på skjermen i The Rise of Skywalker.

Tyler Robertson i IGN mener dette er en dårlig trend fordi: «If the future is to be determined by the fans, the film industry will only make more sequels, reboots, and unoriginal, play-it-safe movies». Robertson mener de beste filmene lages av kunstnere med en visjon. Også et fair argument.

Noen fans argumenterte for at Rose Tico var en svak karakter. Dette er også et fair argument, og noe The Rise of Skywalker kunne jobbet med. Istedenfor er hun skrevet fullstending ut. Noe som både gir rasistene og de som ikke likte karakteren av andre grunner makt – samtidig. Å fjerne en svak karakter basert på tilbakemeldinger blir litt som Sonic-eksemplet. Å fjerne en karakter på bakgrunn av rasistiske tilbakemeldinger, derimot, er selvsagt ikke greit.

Har kunstneren alltid rett?

Tassi og Robertson har selvsagt begge rett, men ikke 100 %. Jeg mener at kunstnere ikke alltid forstår sitt eget verk like godt som fansen gjør. Og er det noe alle fan-protestene viser oss, så er det jo nettopp dette.

Er du både Star Wars- og Game of Thrones-fan, var 2019 et tungt år. Noen bruker «kunstneren-har-alltid-rett-argumentet» i slike situasjoner. Samtidig har Game of Thrones hele veien oppfordret til fanfiksjon og fanteorier. Ikke bare fikk ingen det som de ville, men veldig lite av det folk hadde spekulert i, fant sted.

Game of Thrones og Star Wars oppstår i møtet med fansen. Nei, kunstneren har ikke alltid rett. Jeg mener at verket – magien, om du vil – oppstår i møtet mellom kunstner og publikum. Fan-protester er dermed viktige varsellamper på at man har misforstått hva man har skapt.

Eksemplene over viser samtidig hva som skjer om man skuffer fansen. HBO må ha tapt vanvittige summer på at folk ikke ser serien på nytt, eller anbefaler den til venner. Tenk hvor mye lettere det ville vært å selge spinoff-seriene om moderserien hadde avsluttet med applaus. 

Videospill kan endres i etterkant

Videospill har på godt og vondt forholdt seg til slike fan-protester lenge. Spill kan oppdateres og endres i etterkant. Dette skjer til stadighet, enten det gjelder finjustering eller patcher som gjør spillet spillbart. Mange slipper uferdige spill, og jobber med dem i månedsvis etterpå. Fallout 76, for eksempel.

Trenden minner om Early Access – at man kjøper et uferdig spill billig – men forutsetningene er annerledes. Fallout 76 gikk for fullpris, og man forventer fullpris-kvalitet. Etterpå jobbet Bethesda på spreng for å forbedre spillet. Litt som om Sonic-filmen faktisk slapp med det gamle designet, men så senere ble sluppet med nytt. Analogien fungerer ikke helt. Noen spillere har faktisk spilt hele veien, mens spillet gradvis ble bedre. Dette er riktignok for spesielt interesserte, og ikke noe som skal være standard.

Bra eller dårlig?

At fan-protester har fått større påvirkningskraft, er ikke i seg selv en dårlig ting. Å føye seg til rasisme er selvsagt dårlig, men å spille på lag med fansen er bra. Kunst oppstår i samspillet mellom kunstner og publikum. Kunstneren har ikke alltid rett, og ofte ser fans kunsten bedre enn kunstneren selv. Alt dette betyr selvsagt ikke at uferdige produkter skal bli standard.


Oppdatering 31.03.20: En tidligere versjon av saken ble kalt «artikkel». Oppdatert til «kommentar», og justert for å tydeliggjøre at synspunktene er subjektive, ikke objektive.


Hva synes du? Har fans for mye påvirkningskraft?