Unaturlig naturunderskudd

Artikkel - Sindre Brennhagen

Vi distanserer oss stadig mer fra vårt primære livsgrunnlag, sågar vår primære virkelighet – den rå, utemmede naturen. Vi møter den snarere på en mediert, abstrahert måte gjennom andre (teknologiske) kanaler. Ved å fjerne mennesket fra den ytre natur, setter man samtidig dets indre natur, dets psykiske velvære, på spill.

Distriktene fraflyttes, bykjerner fortettes, tettsteder urbaniseres, og offentlige – så vel som private – tjenester sentraliseres. I The Metaphysics of Technology (2015) hevder filosofen David Skrbina at dette er symptomer på et mer alvorlig, underliggende problem: Vi distanserer oss stadig mer fra vårt primære livsgrunnlag, sågar vår primære virkelighet – den rå, utemmede naturen.

Den gjennomsnittlige vestlige borger er i overveldende stor grad avhengig av teknologiske artefakter for at hverdagen skal halte sin vante gang. Karikaturen av det hypermoderne mennesket – som bor i boligblokk uten grøntarealer; jobber stillesittende foran skjermen i et metallisk kontorlandskap; fremdeles er påkoblet når hen «kobler av» – er ikke lenger en hyperbolsk stereotypi.

Skogsarbeideren, og mennesket, er fjernet fra sin kontakt med naturen, og opplever en abstrahert oppfatning av det naturlige.Foto: Januz Maniak / Unsplash

Skogsarbeideren, og mennesket, er fjernet fra sin kontakt med naturen, og opplever en abstrahert oppfatning av det naturlige.

Foto: Januz Maniak / Unsplash

Vi er i forsvinnende lite direkte kontakt med naturen. Istedenfor ser vi pastorale landskapsbilder gjennom dokumentarer på interaktive plattformer, hører lyden av rennende vann, hvalsang og fuglekvitter på hodetelefoner mens vi leser, og har potteplanter i vinduskarmen. Selv skogsarbeideren er ikke lenger i fysisk kontakt med treet; hogsten skjer ved bruk av intrikate maskiner, der fininnstilte mekanismer utfører handlingen for oss.[1] Arbeiderens oppgaver – navigere, dra i spaker, trykke på knapper – står ikke i stil med de resulterende konsekvenser, altså å felle trær (les: ta liv). 

Vi møter følgelig naturen på en mediert måte, gjennom andre kanaler – indirekte og upersonlig. Den er abstrahert, fjernet fra sin opprinnelige fremtreden; dens værensvesen er fullstendig transformert.[2] Naturen er en døende metafor; dens symboler ikke vil resonnere hos generasjoner oppvokst utenfor den.[3]

De ørsmå smakebitene vi får gjennom det urbane livets sedvanlige gjøren og laden, er domestiserte. Selv om parkområder består av gress, blomster og bær, er de unektelig planlagte, oppstyltede, konstruerte. Møtet med naturen har ikke lenger karakter av å være en erfaring (Erfahrung), men snarere en opplevelse (Erlebnis). Det skjer under kontrollerte omgivelser – i dominasjonens vold – der ingenting vil påvirke eller rokke ved oss på uforutsigbare måter.

Begrepet «naturunderskuddslidelse» (Nature Deficit Disorder)[4] – ikke formelt anerkjent som en klinisk diagnose – er blitt introdusert for å betegne en tilstand karakterisert av bl.a. kontinuerlig stress, vedvarende tungsinn, konsentrasjonsvansker, i siste instans fremmedgjøring.[5] Den oppstår hovedsakelig som følger av en fremtvungen avskjæring fra, og et generelt fravær av, vill natur. Naturunderskuddslidelsen er på mange måter en hjemlengsel; menneskets lengsel tilbake til dets opprinnelige værensmodus, som biologiske vesener i levende økosystemer.

Verdensherredømme over det eksterne miljø er synonymt med destruksjonen av det interne; å fjerne mennesket fra den ytre natur, har en altoverstyrende negativ påvirkning på dets indre natur.

For Skrbina er teknologien roten til problemet. Teknologien er den logisk forutgående betingelse for den dobbelte utslettelse av ytre og indre natur: «All man-made damage is technological damage. Unaided humans have little power to adversely affect the natural world» (2015, 237). Den har gjort beslag på mennesket, og er i sitt vesen uendelig ekspansiv – ukontrollerbar, autonom, deterministisk. Skrbina spår dystre utfall: Det vil ingen ende ta før enden er der.

Hvordan respondere på denne ubønnhørlig innfløkte problemstillingen, når konkrete, gjennomførbare løsningsforslag ikke virker nærstående? Hva skal vi gjøre i mellomtiden?

Filosofistudenten (rettere sagt: den gretne, gamle gubben) sitt provisoriske råd: Gå tur i viltvoksende mark og lytt til naturens stillhet, før den stilnes for godt.


Litteraturliste:

Adorno, Theodor W. & Max Horkheimer. 2011. Opplysningens dialektikk. Oversatt av Lars Petter Storm Torjussen. Oslo: Spartacus forlag.

Dragland, Åse. 2018. Slik påvirker naturen oss. Oslo: Flux forlag.

Louv, Richard. 2005. Last Child in the Woods. New York City: Workman Publishing Company.

Skrbina, David. 2015. The Metaphysics of Technology. Milton Park: Routledge.

Vetlesen, Arne Johan. 2015. The Denial of Nature. Milton Park: Routledge.


Noter:

[1] Her har jeg tatt utgangspunkt i et eksempel hentet fra Arne Johan Vetlesens The Denial of Nature (2015).

[2] Abstrahering/abstraksjon står i naturbeherskelsens (dominasjonens) tjeneste. Sagt med Adorno & Horkheimer: «Abstraksjonen, opplysningens verktøy, forholder seg til sine objekter slik den forholder seg til skjebnen, hvis begrep den utsletter: som likvidasjon» (2011, 47).

[3] Med 83% av jordas totale landområde beslaglagt av mennesket (Eric W. Sanderson et.al.: The Human Footprint and the Last of the Wild [2002]), skjer det et konseptuelt skifte i hva begrepet «virkelighet» betegner. Kulturlandskapet er for majoriteten normen snarere enn unntaket; ens umiddelbare nærområde er oftest et tettbefolket, urbant bystrøk — en asfaltjungel. Slik blir det menneskeskapte miljø den primære natur for det moderne individ, mens den egentlige primære natur blir snarere «[A]n island in an ocean of domesticated nature» (Vetlesen 2015, 149). Den teknologiske hverdag har overskridelsen av tidligere gitte begrensninger som premiss. Menneskets væren-i-verden er ikke lenger karakterisert av ontologiske grenser som f.eks. tid og rom. Alt er tilgjengelig for alle, til enhver tid, på ethvert sted. En kroppslig tilstedeværelse er ikke lenger nødvendig, da tingene kommer forhåndsbestemte (predeterminerte) til oss gjennom teknologisk mediering (Ibid., 150-3). På denne måten er vi totalforandret: Fra å være subjekter i og fra naturen, til omnipotente konsumenter av den. Denne fysiske og mentale avsondretheten vil i verste fall medføre et ontologisk skifte der naturen fremstår som vår absolutte andre. Det primære trekket ved vårt hverdagsliv, sågar eksistens, blir en gjennomgripende teknologisk avhengighet, mens den utemmede natur (wilderness) er oss fremmed — en trussel som må overvinnes (Ibid., 161-2).

[4] Det er Richard Louv som først introduserer termen i boken Last Child in the Woods (2005).

[5] For en mer utfyllende, informativ gjennomgang av teknologiens fysiske og psykiske konsekvenser – alt fra kreft og stråleskader til atferdsproblemer, søvnmangel, kognitive nedsettelser og et mangfold av mentale lidelser – se kapittel 11, «Three Case Studies», i Skrbinas The Metaphysics of Technology. For et populærvitenskapelig verk på norsk som drøfter de samme problemstillingene, se Åse Draglands Slik påvirker naturen oss (2018).