Skrivesperre er én ting, men la oss snakke om hvorfor alle flokker seg til sosiale medier i mørketiden tross ingen har noe å dele. Hva trøster vi oss med?

Oslo på høsten. Foto: Emma Sofie Nordhus / PRESSET.

Skrivesperre

Ironien skal ha det til at jeg sliter med skrivesperre for denne artikkelen, nettopp fordi det er mørketid og fordi sosiale medier har blitt en trofast og altomfattende trøst om dagen. Semesterinnspurt, svekket motivasjon, fysisk utmattelse og korte dager gjør meg latere og latere. Tungt å i det hele tatt kle på seg så mye klær før man går ut. Tiltak. Føler jeg. Litt selvdestruktivt å kalle seg selv lat, når det trolig kan forvares av naturlig lave vitaminnivåer og mangel på dagslys. Men Likevel: Tempoet blir roligere, litt som om maskineriet desperat trenger oljeskift, men leddene fryser til og skaper høye skuldre så raskt jeg trår utenfor karmen. Bør jo kanskje forbli inne. Unntakstilstand. Hvilemodus.

En gangsti ved Damstredet. Foto: Emma Sofie Nordhus / PRESSET.

Osl<3ve

Kaldt, mørkt og glatt. Oslovinteren er grå. Kan man egentlig kalle det vinter enda, eller er det fremdeles høst? Det har snødd flere ganger, tross den per nå har smeltet vekk. Lista med gjøremål blir lengre, samtidig som målene for dagen blir mer som lavterskel-tilbud. Regnestykket går ikke opp. Feirer med mat og hygge så fort et lite punkt kan strykes ut. “Gå på butikken” - check! Jaggu blir det trøstemat denne uka også. Én pakke nudler er digg. Trøstenuddel nummer 1000 kan diskuteres å gi behov for ytterligere trøst mer enn det døyver det. Unner meg SoMe-pauser over en lav sko, fattig trøst det også.

Utsikt fra kjøkkenvinduet kl. 08:10 en onsdag i november. Foto: Emma Sofie Nordhus / PRESSET.

Favorittfilmen min

Utsikt fra under 3 dyner kl. 08:35 på en mandag. Foto: Emma Sofie Nordhus / PRESSET.

Min favorittfilm i mørketiden er Fireplace for your Home: Birchwood Edition (2015). “For første gang i 4k Ultra-HD: alles favorittjulepeis gnitrer i krystallklar oppløsning og fyller TV-stuen med varm høyttidsstemning”. Sjanger: spesielle interesser, tillatt for alle, én times spilletid. Perfekt.

Forgjengeren Fireplace for your Home: Classic Edition (2015) varer like lenge, med samme aldersgrense og sjanger: “Den første peisvideoen for UHD 4K, med det klareste bildet på markedet og peisknitring i HD, skaper varme og en hyggelig atmosfære i ethvert hjem”. Den er god den også, men det er liksom noe ekstra hyggelig med bjørkeved. Caster den til tv-en i den iskalde stua i kollektivet. Vinduene lekker, strømprisene truer med økonomisk kollaps og jeg sover med 3 dyner lag for lag – varmeflaske innerst mot pysjamasen, ullsokker på. Og peisen på. Mens jeg ignorerer den til fordel for TikTok.

“Sjanger: Spesielle interesser”, skriver Netflix. Kall meg gjerne spesiell, men jeg liker da i det minste en illusjon av varme når jeg er kald. Kall meg gjerne kaldhjertet, men jeg synes det er forståelig og helt ålreit at man blir en klagende, isolert egoist i denne overgangen. Kaostilstanden kan kalles kollektiv, ingenting unikt ved det. Kollektiv kollaps av rutiner og kontroll. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å bruke så mye tid på sosiale medier engang, for det er jo ingen andre som deler noe om dagen. For ingen har noe personlig å dele. Vi sitter i samme synkende båt. Vi er i det minste så rause at det er plass til flere på denne drivveden. Venter på en redning, at dvalen går over i mars. Instagram-innlegg av levende lys (ironisk, så livlige som vi er), harnisk omkring juleprodukter i butikken i november og bursdagshilsener.

Livets høst

På lørdag har jeg bursdag selv. Blir 25 år. Litt depressivt å tenke på, kjenner jeg. Føler jeg allerede har nådd livets høst. Da bidrar det ikke positivt at denne livsovergangen foregår under høsten i et allerede mørke. Eksistensialismens hjerneteppe, mens jeg ligger under 2 ulltepper i en Oslo-leilighet jeg ikke har råd til, med frostrøyk ut av munnen der jeg sukker tungt. Blir forhåpentligvis noen fine bilder på SoMe i det minste, når vi fyller stedet med høy musikk og bekjente. Unntakstilstand fra unntakstilstanden. Må bare huske å lukke dørene etter oss, så varmen holder seg så lenge som mulig ut i uka som kommer. Ulempen da er bare at luftkvaliteten blir så dårlig. Dilemma. Da bør jeg kompensere med å gå utendørs igjen. Kanskje sjokklufte gjennom et vind mens jeg står der i tøfler og trekk.

Kjære, digitale dagbok