A walk down media lane: millenniumsgenerasjonens første møte med media

Kommentar - Nina Elset

I en hverdag der vi kanskje mer enn ellers drømmer om enklere tider vi skulle ønske vi aldri tok for gitt, kan det passe med en nostalgisk vandring til en årrekke vi gjerne ser tilbake på med et varmt og lunt filter. Her får du en toppliste med øyeblikk fra ei jente født rundt årets første snøfall i 1993, og et tilbakeblikk på millenniumsgenerasjonens mediebilde.

Foto: Denise Jans / Unsplash

Gamboyen reflekterer mediebarndommen til mange millenniumsbarn. Foto: Denise Jans / Unsplash

Millenniumsgenerasjonen defineres som generasjonen født på starten av 80-tallet til midten av 90-tallet, og da var barn eller ungdom rundt tusenårsskiftet. Vi fikk kanskje ikke opplevd å se månelandingen på fjernsynsapparat i sort-hvit som babyboomerne, eller hatt vorspiel der man hørte Rumours av Fleetwood Mac for første gang som generasjon X, men jeg husker nå iallfall hvor lykkelig jeg var da jeg kjøpte min første CD (Californication), som jeg spilte igjen og igjen på min blå walkman mens jeg memorerte tekstene til Red Hot Chili Peppers. Det kom tross alt mange gode minner ut av å være gammel nok til å huske timene da 1999 ble til år 2000 (som egentlig var et kaotisk mareritt av folkemasser og raketter på avveie, men dog minneverdig). Her er noen av dem:

6: After hours 

Det ringte ut; stolen opp på pulten, sekken på ryggen, og: vil du bli med meg hjem etter skolen? Foreldre som ikke kom hjem før om et par timer, og verden for våre føtter. Vi dro hjem til hverandre for å se på MTV og fortære brødskiver og konsumere musikkvideoer sammen i timevis. Bare det: se på musikkvideoer. Trillrunde øyne da vi fant ut at det var noe som het MTV Flasher, som kun ble sendt under nattens forbudte timer.  

Vi samlet oss rundt skjermen for å stå i kø til bassenget på Habbo Hotell, for å jobbe med Piczo-sidene våre, for å gjennomgå Big Brothers interaktive historie på tull.no. Jeg lærte meg fort hvilken rekkefølge navnene på deltakerne skulle skrives inn for å ende opp med gutten jeg var forgapt i, for å få vår happy ending i en virtuell virkelighet. Alt var tross alt bedre enn å være forelska på avstand og hardnakket påstå at man ikke likte noen, men på den tiden likte jo alle noen, hele tiden - skjønt det kanskje bare var W.I.T.C.H.-dagboka di som visste det.  

I SÆRKLASSE: Den første PlayStation-konsollen ble lansert i desember 1994, og revolusjonerte spillverdenen.

Denne spillkonsollen vekker nok minner for mange. Foto: Hello I'm Nik 🎞 / Unsplash

5: The Best Mon 

Tiden kom for både lommemonstre og digitale monstre, og spredte seg som Charizards flamethrower på en slette full av Oddish. Pokémon var uten tvil mer populært enn Digimon, men jeg bar på mye kjærlighet for underdogen. Det var lite som slo følelsen av å stå opp tidlig i helgene og se ukens episode av Digimon på TV3 eller Fox Kids mens foreldrene dine fortsatt sov, å lure på hvem som var den åttende digibestemte, å se Tai og vennene redde den digitale og den virkelige verden.  

Jeg fikk bli med mamma til Storo (den gangen ikke mye til Storsenter) for å kjøpe mitt første spill til PlayStation – Digimon World – som for øvrig var et vanvittig komplisert spill der man konstant bærer på frykten for at monsteret ditt skal dø eller bæsje på seg, men med grafikk og verdensoppbygging forut for sin tid. Et par tiår senere står jeg fortsatt for dette: Pokémon hadde de beste spillene, Digimon den beste animen.  

4: School’s Out 

Vi var kanskje ivrige etter å løpe ut til vannfontenen og kongen på haugen og riste fra oss etter en halvtime med seige brødskiver, små melkekartonger og høytlesing av Kurt blir grusom, men så ble lunsjpausene revolusjonert av Nokia og Sony Ericsson, polyfoniske ringetoner og infrarød. Med fettete fingre etter tørre nudler med kyllingkrydder på deling viste vi hverandre bilder, sanger og spill, og den tålmodigheten vi var i besittelse av for å sende over diverse multimedia og slå rekorder i Snake, Sky Dive og Bounce, kunne vi bare drømt om i dag.  

I tillegg kom datacafé som et frivillig supplement etter skoletid, og klart vi skulle bruke all tiden vi kunne på å lagre dokumenter med fargerike WordArt-overskrifter på diskett, se på Badekaret til Pelle og Arne går mot døra igjen og igjen på Miniclip, spille Mujaffas BMW til man fikk webkamera i bilen helt til læreren vår nedla veto mot spillet. Forståelig nok, det. Alice Cooper så den komme i 1972:  

“Well, we got no choice 
All the girls and boys 
Makin’ all that noise 
‘Cause they found new toys” 

Spillene ble fort mobilen i form av Gameboyen. Foto: Dimitri Houtteman / Unsplash

Spillene ble fort mobilen i form av Gameboyen. Foto: Dimitri Houtteman / Unsplash

3: “Now you’re playing with power; PORTABLE POWER!” 

Ved starten av tusenårsskiftet fikk jeg låne min fetters Game Boy Color og Pokémon Silver, og lyden av logoen som dukket opp på den grå skjermen var startskuddet på min livslange lidenskap for Nintendos håndholdte spillkonsoller. Det er lite her i verden jeg kjenner like godt til som starten på Pokémons andregenerasjonsspill, da det ikke fantes mer enn én save slot, og alt jeg kunne gjøre hver gang jeg møtte fetteren min var å starte new game igjen og igjen, nynne på 8 bit-soundtracket til de ulike byene og rutene jeg kunne utenat, og bli rød i ansiktet av frustrasjon ved tredje gym og Whitney sin nådeløse Miltank.  

Derfor kunne ingen lykke sammenlignes da jeg pakket opp en splitter ny Game Boy Advance SP med Pokémon Ruby til tiårsdagen min. Det var ekstasen av å kunne lagre når jeg ville og skru på eventyret igjen når enn det passet meg, gleden av skjermens innebygde lys som gjorde at jeg kunne spille under dyna om natten, følelsen av hele verden mellom to hender.  

2: Fredagskos 

Karpe Diem sa det i 2006: en krølla femtilapp til å kjøpe hva du vil. Den magiske følelsen av å få en pengeseddel eller to en fredag kveld, med velsignelse til å leie en film og kjøpe noe godt. Vi endte liksom alltid med å leie en skrekkfilm eller et eller annet pubertalt som Eurotrip eller Team America, og kanskje alle valg vi tok på den tiden lå kamuflert i et brennende ønske om å søke tilflukt under en skulder eller i et fang. Og den femtilappen føltes akkurat som om det var en mill: den ga deg et dusin med saftposer og kinder maxi, en pose med Draco Heads og en stor plate med 7.50-sjokoladen fra Rimi (oppkalt etter sin pris, ja).  

Andre kjærkomne fredager ble brukt til å bryte spillfasten vi egentlig hadde på hverdager. Vi spilte annenhver runde med Worms World Party, og en dag var min storebror i det mindre tålmodige hjørnet og ba meg bruke det hvite flagget – det skulle visstnok være et enestående våpen, bedre enn hallelujah-bomben og Armageddon. Naturligvis mistet jeg runden min.  

1: Møtes på MSN? 

Altså - for en greie! Hadde vi bare oppnådd den samme fullkomne tilfredsstillelsen vi fikk av å prate skit med hverandre på MSN Messenger i dag som vi gjorde den gang, ville den sosiale sulten som koronapandemien har rammet oss med kanskje vært lettere å holde ut. Skjønt man nettopp hadde tilbrakt seks timer med vennene sine på skolen, fortet man seg hjem for å møtes til en avtalt MSN-date, bare for å begynne det hele med et antiklimatisk “skjera?” og “ikkeno, dd?” som likevel kunne føles som dagens høydepunkt. Vi slang oss rundt med brb, kgid, ddma og andre forkortelser som i grunnen hørtes ut som piller man ikke burde konsumere, og terroriserte hverandre med Nudge og Winks av dansende dyr om noen ikke svarte på et par minutter. Tenke seg til – i dag ville vi gått av skaftet.  

MSN var et helt generasjonsdefinerende verktøy som viste oss på det mest utspekulerte og hormonelle, med sappy sangtekster man stolt skrev inn i nicket sitt – med mindre man heller valgte å pryde det med skamløs namedropping av sine venner etterfulgt av en rekke hjerter. De fleste av oss kan innrømme å ha satt sin status fra avlogget til pålogget med fullt overlegg, der eneste intensjon var å dukke opp nederst i høyre hjørne på skjermen til noen du var interessert i, for å så holde pusten i de evige sekundene man ventet på å bli snakket til. 

Samtidig viste MSN oss hvordan vi fant enorm entusiasme og glede i bare det å holde en løs og ledig samtale over lenger tid, spille 4 på rad eller Pegball over nett, være kreativ med å lagre emojis og animasjoner med egne snarveier, ihuga delta i gruppesamtaler, og ha muligheten til å kunne uttrykke seg via MSN-nick eller skrifttypen Comic Sans i fargen Fuchsia. Det er ikke uten grunn man sluttet å spørre om hverandres telefonnumre, og at kontaktlista di eksploderte etter fem dager på leirskole.  

MSN Messenger ble tatt av dage ved Halloween i 2014 (way to go, Microsoft), men vil for alltid leve i våre minners mentale galleri.