Den arabiske våren: Opprør og sosiale medier

Artikkel – Anders W. Letnes

En av tiårets første store hendelser, og samtidig en av de største. Folkeopprøret mot autoritære regimer i Nord-Afrika og Midtøsten har satt sitt spor. Men levde Den arabiske våren opp til forventningene? Hvilken rolle spilte sosiale medier? Og er det nå blitt høst, sommer eller vinter?

Tunis, hovedstaden i Tunisia. Foto: abdelkader ft / Unsplash

Den arabiske våren er en av tiårets første store hendelser, og samtidig en av de største, med ringvirkninger som fortsatt pågår. Den arabiske våren var et stort folkeopprør mot autoritære regimer i Nord-Afrika og etter hvert Midtøsten i perioden 2010-2011. Opprøret startet i Tunisia, men spredte seg raskt til Egypt, Jemen, Bahrain, Libya, Syria, Algerie, Jordan, Oman, Saudi-Arabia, Kuwait, Marokko, Mauritania, Libanon og Sudan.

Den arabiske våren: Hva skjedde?

Startskuddet var fruktselgeren Mohamed Bouazizi som en dag fikk nok av forholdene, og satte fyr på seg selv. Bildet av ham spredte seg. Mange snakker om viktigheten av sosiale medier for Den arabiske våren. Hvor viktig det var, kan diskuteres, mener Håvard Mokleiv Nygård, forskningsleder ved Peace Research Institute Oslo (PRIO), men legger til:  

– Når det er snakk om å spre dette bildet, spesielt til Facebook og på Twitter – det var kjempeviktig –

men også i lokale medier. Alle så dette bildet, og veldig mange kjente seg igjen i skjebnen til denne mannen, sier han i Ekko.  

Fra Tunisia spredte opprørene seg først til Algerie, så Egypt og Libya. I Tunisia og Egypt gikk statslederne – henholdsvis Zine el-Abidine Ben Ali og Muhammad Hosni Mubarak – av. I Libya ble Muammar al-Gaddafi styrtet. I Jemen og Syria brøt det ut borgerkrig.  

Store Norske Leksikon lister fire likhetstrekk mellom opprørene under Den arabiske våren: 1) bred deltakelse, 2) i utgangspunktet ikke-voldelige demonstrasjoner, som ble møtt med vold, 3) spontane opprør uten helhetlig politisk plattform, 4) inspirert av den politiske utviklingen i Tyrkia i 2011-2012.

Opprørene var rettet mot sittende autoritære regimer, og mot økonomisk ulikhet, arbeidsledighet, fattigdom, sosiale skiller og undertrykkelse. Med andre ord var det mange grunner til å gjøre opprør, men det var ikke én grunn som førte til at det brøt ut. Faktisk overrasket Den arabiske våren, både regimene og omverdenen. Det hadde riktignok vært demonstrasjoner, motvilje og misnøye i flere av landene i mange år.

Hvilken rolle spilte sosiale medier?

Som nevnt mener noen at sosiale medier var en viktig faktor. Ifølge Khondker (2011) spilte sosiale medier en viktig rolle, men han mener man ikke må overdrive. Han skriver at landene var klare for opprør på grunn av de politisk-økonomiske faktorene. Opprørene ville skjedd uansett, mener han, selv uten sosiale medier. Det er viktig å ikke glemme betydningen av tradisjonelle medier også, mener han. Khondker trekker frem TV og Al Jazeera som viktige. Poenget til Khondker er at sosiale medier ble brukt som et verktøy, men at det ikke var en nødvendig faktor for at Den arabiske våren fant sted.

Sosiale medier som Facebook og Twitter ble altså brukt som verktøy. Ifølge Smidi & Shahin (2017) spilte sosiale medier en rolle med flere deler. For det første følte folket at gjennom Facebook, Twitter og YouTube fikk de en stemme i offentlige saker. For det andre åpnet sosiale medier for at folk kunne knytte forbindelser, mobilisere og organisere på en helt annen skala enn før. For det tredje kunne folk dele ideer og strategier ikke bare med hverandre, men også resten av verden. Dette førte til global støtte, noe som igjen gjorde opprørerne enda mer rasende.   

Samtidig peker Smidi & Shahin på at det å få kontakt over Facebook eller Twitter ikke er et samme som å utvikle en kollektiv bevissthet som varer over tid. Eksempelvis ble ikke opprørerne i Egypt enige om noe annet enn at de ville kaste Mubarak. I dette maktvakuumet tok Det muslimske brorskap over kontrollen, og da også de møtte mostand, tok til slutt militæret kontrollen. Med andre ord ble sosiale medier brukt som et verktøy for opprør, men fungerte ikke like godt i overgangen til demokrati.

Etter opprørene

Det ble altså opprør mot regimene i en rekke land. Hva skjedde etterpå? Hva ble utfallet? Fikk opprørerne veltet de autoritære regimene? I 2018 uttalte Håvard Mokleiv Nygård til Ekko: 

– Den arabiske våren levde jo aldri opp til forventningene. Det tror jeg vi skal være ærlig nok med å si. Tunisia er en suksesshistorie. Tunisia er i dag et demokrati. Ikke det mest konsoliderte og perfekte demokratiet i verden, men et vaklende demokrati på veien mot det som alt ser ut som kommer til å bli et godt demokrati i framtiden. 

Imidlertid påpeker han at militærregimet som nå styrer i Egypt kanskje er enda verre enn Mubarak-regimet i 2010. Opprørene i Libya, Syria og Jemen førte til store, blodige kriger. Både Syria og Jemen hadde lignende prosesser som i Tunisia, men regimet slo kraftig tilbake og brukte militæret mot opprørerne. I Syrias tilfelle ledet dette til den mest blodige krigen på lenge.

Borgerkrigen i Syria har drevet millioner på flukt. Igjen har dette ført til den såkalte flyktningstrømmen til Europa. Videre har krigene i Egypt, Libya og Syria ført til at grupper som IS har blitt styrket i området. Om Den arabiske våren var en «suksess» eller ikke, er med andre ord et sammensatt spørsmål.

Sommer, høst eller vinter?

Mokleiv Nygård sier til Ekko at det viktigste for en diktator er å holde militæret fornøyde. Hvis folket klarer å skape splid mellom militæret og regimet, kan det rakne over natta, sier han. Står regimet og militæret samlet, derimot, er det verre. 

– Dersom et regimes sikkerhetsstyrke er villig til å bruke våpenmakt, kanskje til og med tanks, mot ikke-voldelige demonstranter, så er det nesten umulig å se hvordan til og med en gigantisk folkelig demonstrasjon skal være i stand til å kaste et regime. 

Mokleiv Nygård er likevel optimistisk, selv om omveltningene ikke ble like store som man trodde. Han mener de to demokratiene som ble til etter Den arabiske våren, Libanon og Tunisia, kan være eksempler for etterfølgelse, som kan inspirere andre.

Riktignok var dette noe han uttalte i 2018. Høsten 2019 kan det virke som om våren ikke er over enda. Igjen er det opprør i Egypt, Irak, Algerie og Libanon. Noen kaller det en ny runde. I Libanon, som Mokleiv Nygård mente var et eksempel til etterfølgelse, har regjeringen gått av. Demonstrantene krever at det blir slutt på korrupsjon og vanstyre. Det er altså ikke lett å si hvilken årstid våren har gått over i. Tiden står i alle fall ikke stille.