Det er en varm augustmorgen i 2025. Tretti minutter gjennom en kjempeproduktiv skattejakt på Instagram får jeg opp en koselig liten video av en jente som synger inn i en lekespade, på taket over en trommis som sitter fast i et lekeskur. Jeg fant Isbit sin første sang, Boksen går, og ble hekta umiddelbart.

Isbit er et ungt, Oslo-basert band bestående av Ellida Meling (vokal), Sofus Gauksås (trommer), Nathaniel Strømsvold (keys, produksjon), Sondre Scheffler (bass), Herman Liene (trompet) og Hector Hammer (gitar), som blander en lett og leken jazz-pop med saktere, introspektive ballader.
Eller, det er ihvertfall inntrykket jeg har fått hittil – i skrivende stund har de kun utgitt fem låter, altså for få hårstrå til å virkelig kunne skjære dem over én kam. Det smale utvalget av låter har derimot ikke stoppet meg fra å bli glad i dette lille bandet, og jeg håper heller ikke det vil stoppe deg. Så len deg tilbake, grav frem noen isbiter fra fryseren (eller din foretrukne strømmetjeneste) og bli med mens jeg går låt for låt gjennom Isbit sin diskografi.

Alt det som kan skje (har ikke jeg noe med)

Isbit sin nyeste sang, Alt det som kan skje (har ikke jeg noe med) er både en munnfull og en ørefull (på en god måte). Sangen er, på godt norsk, laid back men full av attitude. Bassen, perkusjonen og rask plekterlek på gitaren driver frem stoiske ord i versene, og åpner seg opp ved hjelp av trompeten etterhvert som sangen fortsetter. Den avslutter med en funky, minimalistisk gitarsolo som passer perfekt til å kjøre under varme gatelys på en regnværskveld. Bandet fungerer så godt sammen i denne sangen at det er vanskelig å peke ut én spesifikk del som bedre enn de andre, og helheten blir en tight og leken sang jeg gjerne kunne hatt noe med.

Samles igjen

Samles igjen er, dagsaktuelt nok, en julesang, men det vet man bare hvis man ser på omslaget. Selve sangen er kanskje deres mest koselige, og den mest lyrisk drevne. Instrumenteringen høres ut som den samme nostalgiske lengselen sangen handler om, og trompeten som slår inn mot slutten er som en varm kopp kakao etter en hel dag med å lage snømenn. Veldig verdt å høre på, selv utenfor juletiden.

Som det var

Som det var er bandets lengste sang hittil, og føles også som det, på godt og vondt. Den tar seg tid med å virkelig komme i gang, men når den først gjør det blir den bra - som en slags reversering av alderdommen sangteksten handler om. Sangen skisserer en gammel, angrende person på en sliten bar: “En sommerdag / vil aldri bli / like grønn som før / så drikk din rest / ta ett til glass / til du flyr av sted”. Dette siste verset fører så til et svevende og frodig crescendo der sangen, som den bedrukne hovedpersonen, virkelig er i sitt ess – helt til vi kræsjer ned igjen i det samme dunkle mønsteret som startet sangen.

Kan’ke klage

Kan’ke klage er dessverre en sang jeg kan klage litt på. Verset begynner rolig og funky med kun bass, trommer og vokal (og litt innslag fra trompeter og gitar), men refrenget slår meg som repetetivt og ensformig, og etter et bra andre vers, kommer resten av sangen som en videreutvikling av refrenget med lyrikk om frihet og bruk av egen vilje. Dessverre grenser dette til å bli for masete for meg, med repetitive og ensformige innslag fra nesten alle delene av bandet. Til tross for å være interessant, føler jeg at det holder på for lenge og blir for gnålete for mine preferanser. Sangen reddes inn på slutten av bandets a cappella nynning av hovedmelodien, men totalinntrykket er gode vers som trekkes ned av for mye repetisjon.

Boksen går

Så er vi kommet til Boksen går, sangen som startet eventyret for både Isbit og for meg. Jeg skal ikke legge skjul på det, dette er deres beste sang, i mine øyne. Så hvor skal jeg begynne? Som en som er litt i overkant glad i trommer, var det vanskelig å ikke legge merke til trommegrooven i denne sangen, og hvordan den binder helheten sammen. Det enkle gitarriffet som åpner låta gjennomsyrer den fullstendig, men unngår den samme repetisjons-fella Kan’ke klage snubler inn i – alle instrumentene leker rundt med variasjoner på riffet på en måte som gir sangen et ordentlig driv jeg kan høre på igjen og igjen. Teksten rammer inn et skadelig forhold mellom to personer som en runde med boksen går, og selv om det ikke er den dypeste eller mest kompliserte lyrikken, leverer Meling dem på en så sjarmerende og leken måte at det passer perfekt med sangen.

Som du kanskje har skjønt er leken den beste måten å beskrive denne sangen på, i tillegg til ord som fengende, moro og variert. Den mest varierte delen av sangen er derimot også den jeg liker minst. Midt i sangen, etter to fantastiske minutter, kommer en dissonant og skurrende tretti-to sekunders trompet(?)solo som jeg ser for meg skal representere den kaotiske nektelsen av å spille med på leken som Meling synger om. Hvis målet var å uttrykke dette, vil jeg si at de får det til. Mitt spørsmål er bare: hvorfor? Kunstnerisk sett er det et modig og interessant valg for deres første sang, men jeg ender alltid opp med å hoppe over denne delen når jeg hører på sangen, til 2:50, for å være eksakt. (Men ikke hopp over første gang du hører på! Skap din egen mening om sangen!)

Dette fordi det resterende minuttet av sangen er en skikkelig fin solo der Liene og hans trompet jobber sammen med resten av bandet for å levere en fantastisk lys og koselig avslutning – her fyrer de virkelig på alle sylindre.

En kommende istid?

Som du sikkert har skjønt, er jeg glad i dette lille bandet. De få sangene de har utgitt i de siste ti månedene tyder på en lovende fremtid. Hver nye låt har vært unik nok fra de andre til å skille seg ut, men lik nok til å vise frem Isbits egen “stemme” på forskjellige måter. Jeg håper at de fortsetter å eksperimentere, selv om det kanskje kan slå litt feil i tilfeller som Kan’ke klage og bridgen til Boksen går. I skrivende stund har de 3500 månedlige lyttere på Spotify – ikke nok, spør du meg. Dette er en gruppe med fem talentfulle unge musikere, og jeg gleder meg til å se hva de finner på etterhvert som tiden går.

Jeg oppfordrer deg selvfølgelig til å høre gjennom alle disse sangene (det tar tross alt under ett kvarter), og hvis du har lyst til å se dem live, skal de faktisk spille på Cosmopolite den 10. april. Da er det bare å si hei hvis du ser meg!

Isbit får meg til å smelte