Den gotiske tidsånden er gjenferdet som skraper på 2020-tallets dør
Feature - Emma Tornes
Klassiske monstre, vampyrer og tragiske kjærlighetshistorier har vært gjengangere i flere av de store kinofilmene de siste to årene. Gotikken fortsetter å vende tilbake. Hvilken beskjed fra det hinsidige har den kommet for å bringe i 2026?
Photo by The New York Public Library on Unsplash
Det stormfulle og atmosfæriske. Det mystiske og overnaturlige. Det lidenskapelige og tragiske. Det fryktinngytende og uhyggelige. Du kjenner til tropene.
Siden sin unnfangelse på 1700-tallet har gotikken vært ensbetydende med en nærmest arkaisk og eksistensiell dysterhet. Et karakteristikum som, sammen med uredd og visjonær samfunnskritikk, har befestet sjangerens plass i den litterære kanon. I nyere tid har den gotiske sjangeren videre etablert seg som distinktiv estetisk retning hvor dens stilistiske karakter, i en digital tidsalder preget av visualitet, tilsynelatende har forgreinet seg ut i det uendelige. Med markante sjangertrekk er dens tilstedeværelse i den samtidige filmbransjen ubestridelig.
Nygotikk på lerretet
Reproduksjon har vist seg å være en vedvarende modus i nyere kulturproduksjon, og nyinnspillingene av de gotiske litterære gigantene er intet unntak. Blant flere bidrag var Robert Eggers’ storfilm fra desember 2024, en visuelt tiltalende nyinnspilling av den uautoriserte Dracula-adapsjonen ‘Nosferatu’. Omtrent ett år senere kom atter en Dracula-remake: Luc Bessons ‘Dracula: A Love Tale’ forlater skrekkelementene til fordel for en kjærlighetshistorie som brer seg over århundrer.
Photo by Bee Felten-Leidel on Unsplash
Bare det siste halvåret har vi i tillegg sett hele to kommersielle nyinnspillinger av Mary Shelleys banebrytende roman ‘Frankenstein’. Guillermo del Toros Netflix-samarbeid ga oss en grandios variant med psykoanalytiske undertoner (les vår anmeldelse her). Maggie Gyllenhaals nyutgitte ‘The Bride’ retter fokuset mot monsterets partner, med 30-tallets Chicago som bakteppe og drar paralleller til en overnaturlig Bonnie & Clyde.
I digitale flater er det nok Emerald Fennells kontroversielle tolkning av Emily Brontës roman ‘Wuthering Heights’ som har høstet mest oppmerksomhet og splittet mottagelse etter dens kinolansering i februar. Utgivelsen har skapt debatt i sosiale medier rundt nøyaktig hvor frie rammer man har innad i en adapsjon. Det er likevel til sist en original, sørstatsgotisk fortelling som har mottatt mest anerkjennelse blant sine fagfeller. Ryan Cooglers ‘Sinners’ satte i januar ny rekord for flest Oscar-nominasjoner, med hele 16 vinnersjanser under årets prisutdeling.
Det er langt ifra den første gangen vi ser den gotiske tidsånden sette huggtennene i popkulturens årer. Sen viktoriatid i England så gotikkens aller første gjenkomst, med tilføyelsen av ytterligere store litterære verk som ‘Dracula’ og ‘Dr. Jekyll og Mr. Hyde’. Det påfølgende århundret vitnet små bølger av sjangeren komme og gå, hvor den slynget seg rundt filmen som medium på 20- og 30-tallet, før den for alvor skylte inn på 80-tallet og etablerte goth-subkulturen med sin velkjente musikk og mote. Hva så har disse æraene til felles, og ikke minst – hvorfor skimter vi gotikkens apparisjon igjen nå?
“The Gothic is frequently considered to be a genre that re-emerges with particular force during times of cultural crisis and which serves to negotiate the anxieties of the age by working through them in a displaced form”
I uroens ærend
Når kriser regjerer og fremtidspessimismen byr seg, materialiserer gotikken seg i kulturen. Hvorvidt det er urolighet knyttet til et nytt århundre og teknologiske fremskritt som i fin-de-siècle perioden, eller etterdønningene av en krigsherjet verden med økende politisk uro på 20- og 30-tallet, eller fallet i sosial velstand på 80-tallet. Med digitaliseringen har krisene blitt mer enn en overskrift i avisen. I et nyhetsbilde tynget av krig og naturkatastrofer i sanntid og skyhøy oppløsning, hvor død og fordervelse er kontinuøse tilstander uten tenkelig opphøring, kan gotikken bli et speil. En anledning til å imøtegå kollektiv angst, hvor den maner frem et ekko av fortiden og samtidig et vagt drønn fra en usikker fremtid.
Slik Frankenstein reiser spørsmål om teknologiens grenseløshet, og vampyrenes billedliggjøring av en udødelig, blodtørstig elite, taler gotikkens tematikk for en nærmest tidløs relevans, og særlig i en urolig verden. Tragiske og destruktive mellommenneskelige forhold blir resonante i samfunn hvor partnerskap rommes av transaksjonalitet og imiterer markedsprinsipper. De universelle og uunngåelige spørsmålene om vår eksistens og koeksistens jamrer i gotikken, og brått har det uhyggelige blitt til det gjenkjennelige.
Photo by Evelyn Bertrand on Unsplash
Det blir villedende å referere til det vi ser i popkulturen som en gjenopplivning – for mye tyder på at den gotiske tidsånden aldri dør helt ut. Den ligger heller i dvale, dormende i en eller annen tilsløret dimensjon i vente på at menneskeheten skal søke tilbake til kunsten med forsoningsarbeidet for føttene. Gotikken kan skygge oss i vår byrdefulle higen etter å forstå det morbide, det meningsløse, og det aller høyst menneskelige.